Enveiskommunikasjon vs. toveiskommunikasjon (Monolog vs. Dialog)

Som regel er det en nær sammenheng mellom kommunikasjonsform og kommunikasjonstype. Når vi snakker om kommunikasjonstyper, skiller vi vanligvis mellom enveis- og toveiskommunikasjon, alt ettersom om senderen har anledning til å føre en dialog med senderen eller ikke.

Monolog og dialog ses ofte på som to motpoler, da monolog betyr enetale, altså en form for enveis-kommunikasjon, mens en dialog er en samtale mellom to eller flere personer, altså en form for toveis-kommunikasjon.

Enveiskommunikasjon

Enveiskommunikasjon, også kalt en monolog, vil si at mottakeren ikke har muligheten å gi senderen en direkte tilbakemelding. Dette er den vanligste kommunikasjonsformen innen massekommunikasjonen, hvor senderen og mottaker ikke treffer hverandre. Eksempler på enveiskommunikasjon er det vi leser i aviser, ser på tv og hører i radio. 

Enveiskommunikasjon kjennetegnes av at vi har en avsender og en mottaker. Avsenderen er aktiv og står for formidlingen av budskapet, mens mottakeren ikke svarer og er passiv. Det positive med denne kommunikasjonsformen er at ting blir sagt forter og man får sagt mer uten forstyrrelser. Ulempen er at mottakeren kan ikke si til avsenderen hvis han ikke forstår budskapet.

Toveiskommunikasjon

Når vi snakker om personlig kommunikasjon har motparten som regel anledning til å komme med sine motargumenter og synspunkter umiddelbart. Slik form for kommunikasjon kaller vi for toveiskommunikasjon eller for en dialog.

Toveiskommunikasjon kjennetegnes av at både senderen og mottakeren er aktive, og at deres roller byttes underveis, avhengig av om man er sender eller mottaker. Fordelen med at mottakeren kan gi en tilbakemelding er at det er mulig å oppklare misforståelser og komme frem til en felles forståelse av budskapet.

Monolog

Monolog er det motsatte av en dialog og betyr enetale. En monolog er derfor alltid enveis-kommunikasjon.

Begrepet monolog assosieres ofte med teaterforestillinger, hvor begrepet brukes når vi fremfører en lengre tekst alene for et publikum. Begrepet benyttes også om talere i en større forsamling hvor ingen har mulighet til å stille spørsmål og når vi har en samtale med en person som ikke lar deg komme til ordet eller som ikke er interessert i å høre på dine eller andres synspunkter. 

Selv om vi vanligvis betrakter en monolog som en form for personlig kommunikasjon, kan vi si at alle former for annonser og reklamefiler er en monolog. Dette fordi mottakerne ikke har noen mulighet til å gi en tilbakemelding til senderen. Selv om slik enveis-kommunikasjon også er en form for monolog, kaller vi dette normalt massekommunikasjon istedenfor en monolog. 

Vi kan også skille mellom:

• Indre monolog – situasjoner hvor en persons samtaler med seg selv
• Ytre monolog – situasjonen hvor enetalen skjer i det offentlige rom (i påhør av andre)

En god monologen er en vanskelig sjanger å fremføre. En god tekst er ikke nok, da stemmebruk, pustetekknikk, uttale, blikkontakt, kroppsspråk, tempo og riktig plassering av pausene er viktige faktorer for om monologen blir vellykket eller ikke. Gode monologer kjennetegnes av at de fremføres av gode retorikere. Retorikk er derfor noe man må lære seg å beherske hvis man ønsker å lage og fremføre gode monologer. En annen forutsetning er at man lager et manus for monologen slik at man har et kart som viser hvordan monologen skal forløpe fra start til slutt.

Dialog

En dialog er det motsatte av en monolog og er en samtale mellom to eller flere personer som bygger på toveis-kommunikasjon. 

En dialog er en løpende meningsutveksling (eller drøfting) for å skape forståelse og å utjevne motsetninger, og bygger på gjensidig velvilje, åpenhet og samarbeid mellom partene. For at vi skal kunne snakke om å ha en dialog må samtalen bære preg av at de involverte partene lytter til hverandre før de formidler sine egne tanker. Karakteristisk for en dialog er at partene holder seg bevisst åpne for hverandres tanker, og ikke prinsipielt tar sikte på å motbevise dem.

Pedagogisk kommunikativ relasjon

En dialog inneholder en serie av vekslende uttalelser av varierende lengde som utgjør en sekvens som lar seg utvikle videre. Dette inkluderer spørsmål, respons, omadressering og videreføring av tidligere uttalelser. En dialog er en slags mental oppdagelsesreise som gjør at den typiske tonen er undersøkende og spørrende. Denne prosessen omfatter en forpliktelse til selve den kommunikative utvekslingen og en villighet til å føre det man har startet fram til en meningsfull forståelse eller enighet blant deltakerne. Denne forståelsen av dialogen kalles en pedagogisk kommunikativ relasjon.

En relasjon av denne typen har som førsteprioritet å videreføre kunnskap til for eksempel en student. Dette er ikke en ordinær form for kommunikasjon, men en aktivitet som er rettet mot nye oppdagelser og nye forståelser som er med på å forbedre allerede
eksisterende kunnskap.

Dialogens formål

I noen sammenhenger har en dialog et bestemt mål, som for eksempel et sett med spørsmål som skal besvares eller en allerede formulert kommunikativ prosess som skal gi innsikt. I andre sammenhenger kan det være slik at ingen av deltakerne helt sikkert vet hva utfallet blir og hvor dialogen fører hen – og om den i det hele tatt blir en suksess.

Dialogens bevegelser

En dialog ikke er en bestemt ting eller har et spesielt mønster som er likt for alle former for dialog. Hvordan en dialog arter seg er avhengig av en variert kommunikativ tilnærming, som Burbules (1993) kaller bevegelser (movements). Disse bevegelsene kan settes inn i visse prototyper eller mønstre. Selv om det finnes overlappinger på tvers av disse
prototypene deler Burbules begrepet dialog inn i fire forskjellige typer.

Den første typen er dialog som konversasjon, den andre er dialog som undersøkelse, den tredje er dialog som debatt og den fjerde er dialog som instruksjon.

Dialogiske situasjoner

I tillegg til å inndele dialog i fire typer, skiller Burbules (1993) mellom to forskjellige dialogiske situasjoner, det vil si at begrepet dialog har to forskjellig retninger i sin dialogiske struktur.

De to betydningene av dialog, de dialogiske situasjonene, er ifølge Burbules sammenløpende (convergent) eller adskillende (divergent). Både den sammenløpende og adskillende dialogiske situasjonen kan i sin tur være enten inkluderende eller kritisk. Burbules inndeling kan ordens i et skjema hvor de fire dialogtypene står lengst ned.

Et samarbeid mellom samtalepartnerne

En dialog er et samarbeid mellom deltakerne i samtalen, i motsetning til i debatten hvor samtalepartnerne ses på som fiender og motstandere. Mens debattanten lytter til andre for å finne svakheter hos dem som de kan bruke til å angripe dem eller fremheve seg selv, lytter vi i dialogen til samtalepartnerne fordi vi er interessert i det som blir sagt.

I debatten tviholder den enkelte på sin posisjon. I dialogen er vi åpen for å endre det vi tenker, hvis vi blir overbevist at vi bør gjøre det. I debatten kjemper hver enkelt for sin egen sak, mens dialogen er et felles prosjekt hvor samtalepartnerne skaper noe sammen. Det som skapes, kan være en bedre felles forståelse, helt nye innsikter, eller noe annet man går sammen om.

Krever åpenhet

Utfallet av en dialog er alltid åpen og vi må være villig til å la det uventede skje, mens vi i monologen og debatten på forhånd har en plan og en idé om hva som skal skje og er villig til å gjøre hva som helst for å forsvare vårt synspunkt.

Mens usikkerheten i samtalen er noe forstyrrende i monologen og debatten, er usikkerheten en del av prosessen i dialogen. Bare ved at deltakerne godtar denne usikkerheten, får samtalen det livet som gjør den til en dialog. Fremfor å søke trygghet i egne overbevisninger, må den som ønsker dialog, betrakte dem som foreløpige. Slik blir vi også i stand til å gi slipp på dem, når gode grunner taler for det, og lytte etter nye svar sammen med våre dialogpartnere.

Å gi fra seg makt

Forholdet mellom monologen, debatten og dialogen er også et spørsmål om makt. Både i monologen og debatten er taleren ute etter å styrke egen makt. Målet kan være å dominere situasjonen i øyeblikket, eller å oppnå en mer varig makt gjennom den overbevisningen som talen skaper. Dette er kanskje tydeligst hos politikere og statsledere, men det kan også sees i andre sammenhenger, som i forholdet mellom venner og familiemedlemmer.

I dialogen søkes ingen makt. Dialogen forutsetter snarere at deltakerne gir fra seg makt. Ikke i en absolutt forstand, men makten som nå utøves blir ikke brukt for å styrke den enkeltes sak på bekostning av de andres. Den står i fellesskapets tjeneste, og i motsetning til debatten som bare tillater én virkelig vinner, er målet med dialogen at alle skal komme styrket ut. Derfor egner dialogen seg for alle typer forhandlinger (Psykologisk.no).

I konfliktforebyggende og konfliktløsende arbeid er dialogen det fremste arbeidsredskapet. I motsetning til debatten som med sitt aggressive klima skaper både konflikter og bidrar til at de trappes opp, gir dialogen rom for at alles stemmer blir hørt. Det åpner for forsoning og gjør det mulig å finne løsninger alle kan leve med (Psykologisk.no).

Kilder:

• Burbules, Nicholas C. (1993). Dialogue in Teaching: Theory and Practice. New York: Teachers College Press.
• Psykologisk.no: https://psykologisk.no/2014/08/kunsten-a-skape-dialog/