Innholdsfortegnelse
Hva er retorikk?
Retorikk betyr talekunst og kan defineres som “læren om å overtale andre” ved hjelp av språk, bilder og lyd. Retorikk omhandler kort sagt hvordan vi overbeviser andre om vårt synspunkt (budskap) er det rette gjennom vår argumentasjon. Gode retorikere er derfor:
veltalende og gode til å argumentere.
Når og hvor brukes retorikk?
Alle som driver med formidling av et budskap driver med retorikk. For eksempel:
- Selgere som ønsker at du skal kjøp et bestemt produkt eller tjeneste.
- Politikere som vil at du skal stemme på dem.
- Journalister som dekker en sak.
- Lærere som underviser.
- Advokater som ønsker å få sin klient frikjent.
- Barn som ønsker å få lov til å være litt lenger oppe om kvelden.
Retorikken brukes hovedsakelig innenfor den politiske sfæren, markedsføring, rettssalen og det offentlige rom, hvor hensiktsbestemt kommunikasjon er påkrevd for å vinne frem med et bestemt budskap.
Hvorfor trenger vi retorikk?
Årsaken til at vi trenger retorikk skyldes at folk sjelden er 100% enige. Av den grunn trenger vi retorikk for å kunne overbevise andre om vårt standpunkt. Gjennom målrettet bruk av retorikk prøver vi å få andre til å føle, tenke og handle på bestemte måter.
Erfaring viser at de som behersker retorikk normalt vil vinne en diskusjon når de diskuterer med en motpart som ikke behersker retorikk. Dette fordi de som behersker retorikk på forhånd har tenkt igjennom hva de skal si, hvordan de skal si det, til hvem og i hvilken sammenheng.
Når bør man ikke bruke retorikk?
Å bruke retorikk kan gjøre at du vinner en diskusjon, men de retoriske virkemidlene du bruker gjør deg ikke smartere eller argumentet riktigere. Retorikk bør derfor ikke brukes når vi står ovenfor etiske spørsmål eller spørsmål hvor man selv ikke er sikker på hva som er det rette svaret.
Rhetorica docens, studens og utens
Når vi snakker om retorikk må vi skille mellom:
- Retorikk som teori (rhetorica docens)
- Retorisk analyse (rhetorica studens)
- Retorikk i praksis (rhetorica utens)
Retorikk i praksis har trolig eksistert like lenge som språket, og verkene Odysseen og Illiaden til Homers fra ca. 720 f.Kr. brukes ofte som tidlige eksempler på retorikk, da verkene har trekk fra senere teori om hva som betegner vellykket retorikk.
Opphav
Retorikken stammer fra antikkens Hellas. De to greske sofistene Korax og Teisias skal ha vært forfatterne av de første lærebøkene i retorikk. De var to profesjonelle retorikklærere i antikken som underviste borgerne på Sicilia i veltalenhet for å hjelpe dem i rettsaker slik at de kunn vinne jorden tilbake etter at tyrannen Hieron ble styrtet i år 467 f.Kr.
Kunnskapen vi har om sofistenes lærebøker i retorikk, har vi fått gjennom sekundærkilder. Den tidligst bevarte læreboken i retorikk er Aristoteles’ Rhetorica fra ca. 330 f.Kr. Denne boken har satt sitt spor på faget siden boken kom. Av den grunn anses filosofen Aristoteles som retorikkens grunnlegger.
I sin avhandling Rhetorica forsøkte Aristoteles å beskrive retorikken systematisk som en menneskelig kunst. I denne boken analyserte, strukturerte og kategoriserte han årsakene til at folk lykkes med å overtal andre. Aristoteles anså den retoriske evnen som «evnen til å i enhver sak se hvilke muligheter man har til å overbevise».
Andre kjente greske retorikere er Demostenes, Isokrates og Lysia, mens Cicero og Quintilian er to kjente romerske retorikere.
Appellformene: Ethos, Logos og Patos
Aristoteles mente at argumentasjon alltid er det sterkeste virkemiddel når man er uenig om noe. Argumentasjon handler om hvorfor en bør eller ikke bør gjøre noe. Hvorfor, handler om overbevisning. Aristoteles mente at alle mennesker prøver å overbevise andre ved å benytt tre bevismidler (pisteis): – Logos, Patos og Ethos. Etos er talerens karakter, patos appeller til publikums følelser, mens logos er talerens resonnement og argumentasjon.
Fremføringen (argumentasjonen) starter med at taleren eller skribenten møter sitt publikum med en viss troverdighet (ethos). Gjennom fremføringen appellerer taleren/skribenten til tilhørernes fornuft (logos), og forsøker å engasjere dem og sette dem i en bestemt sinnssteming (phatos).
Disse tre nøkkelbegrepene kan forklares slik:
