Den konseptuelle foretaksmodellen er, i likhet med Systemanalytisk Verdiledelse, en konseptuell systemmodell som prøver å vise hvordan et selskap virker. Modellen brukes for å analysere status og mulige endringer i en organisasjon. Modellen gir deg et oversiktsbilde, hvor strategiene må operasjonaliseres videre med mer detaljerte strategier for å kunne håndtere de konkret problemene i strategiarbeidet.
Bruksområder for foretaksmodellen
Foretaksmodellen har mange bruksområder i forbindelse med virksomhetens strategisk ledelse og kan benyttes av såvel store som små selskaper. Modellen gir oss innsikt og forståelse av beslutningssituasjonen før vi treffer en beslutning om å gjøre en endring.
Modellen består fire del-systemer og seks styringsprosesser mellom disse fire del-systemene. Modellen er en strategisk analyse som gir oss innsikt i hvor og hvordan vi kan:
- påvirke og endre virksomheten
- skape et felles målbilde for virksomheten og de ulike interessentene i koalisjonen
- optimalisere de fire del-systemene i modellen
I motsetning til de fleste andre organisasjonsmodeller forholder foretaksmodellen seg til maktforholdene blant og mellom nøkkel interessentene. Den håndterer makt som en ressurs som vi må forholde oss til innen viktige etiske rammer.
Den konseptuelle foretaksmodellens oppbygning
Den konseptuelle foretaksmodellen ble utviklet av Busch, Johnsen og Vanebo i 1993, og består av fire delsystemene:
- transformasjonssystemet
- koalisjonssystemet
- atferdssystemet
- ledelsessystemet.
Koalisasjonssystemet konstituerer selve organisasjonen, og består av ulike interessenter med ulike mål. Partene bindes sammen gjennom avtaler der organisasjonen produserer belønninger mot motytelser.
Belønningene i seg selv skapes av transformasjonssystemet. Her finner vi prosessene som omformer input til output gjennom en prosess som styres av et regelverk og teknologi. Dette krever en formell struktur, i form av et regelverk for koordinering og styring. Samt teknologi i bred forstand. F.eks. kunnskap og fysisk utstyr.
I den konseptuelle modellens effektivitet avgjøres av samspillet mellom den formelle strukturen i transformasjonssystemet og den uformelle strukturen i atferdssystemet når input omformes til output (verdiskapningsprosessen).
Atferdssystemet defineres som summen av den individuelle atferd som utøves av menneskene i organisasjonen. Sosial interaksjon gir opphav til uformelle normer, som legger føringer på handlinger i organisasjonen. Disse normene kan stå i samsvar eller motsvar til den formelle strukturen. Over tid skaper den sosiale samhandlingen også et mer ubevisst og dypere meningsgrunnlag som kan kalles for kultur.
Til slutt har vi ledelsessystemet som oppgave å oppfylle avtalene med interessentene.
Til de ulike systemene tilhører det ulike endringsstrategier. Transaksjonssystemet krever endring i formell struktur og teknologi, såkalt teknisk-rasjonelle endringsstrategier. Atferdssystemet innebærer at aktørenes beslutningsgrunnlag må endres, og tar derfor utgangspunkt i humanistiske og kulturelle endringsstrategier. Koalisjonssystemets dynamikk krever at en inntar en forhandlingsrolle for å balansere ulike mål og interesser, og benytter seg av politiske endringsstrategier (Busch, 2007).
De fire delsystemene opptrer ikke alene. De omgis av seks ulike styringsprosesser som gjensidig påvirker delsystemene. De seks styringsprosessene er:
