Hva er klassisk idelære?
Klassisk idelære, også kjent som teorien om former eller idéer, er mest kjent gjennom filosofen Platon, og delvis gjennom Aristoteles, selv om Aristoteles hadde en annen tilnærming til denne læren. Her vil jeg utdype både Platons og Aristoteles’ syn på idéer eller former.
Platons Idelære
Platon introduserte sin teori om idéer i flere av sine dialoger, mest kjent i Republikken.
Platons idelære går kort fortalt ut på at alt som finnes, alt som kan være gjenstand for menneskets sanser – er kopier eller modeller av idealer som finnes i det hinsidge – i en verden som ikke kan være gjenstand for sansene våre. Generelt påstår idélæren at det finnes visse primære, uforanderlige og uavhengige entiteter, ideer, og at det sansbare vi erfarer er avhengig av disse ideene eksisterer i den fysiske verden.
Idélæren hevder også at vi får kjennskap til ideene gjennom tenkning, og at vi får kjennskap til det sansbare gjennom sansepersepsjon. Det påstås ytterligere at ideene er kunnskapens gjenstander, dvs. at egentlig kunnskap er kunnskap om ideer. Det er med andre ord to sider ved idélæren. På den ene siden er det et ontologisk aspekt og på den annen side et epistemologisk.
For Platon følger det at siden det finnes noe sammensatt, ufullkomment og som er i stadig forandring, så må det også finnes noe som er fullkomment, usammensatt og noe som ikke kan forandres. Hvis ikke ville det vært både ontologisk og erkjennelsesteoretisk kaos.
Her er noen av de sentrale elementene i Platons idélære:
