Når vi snakker om en innovasjonsmodell mener vi:
“En modell som forteller hvordan innovasjonsprosessen skal legges opp for å ende opp med en gjennomførbar innovasjon”
De første innovasjonsmodellene var linære modeller som så på innovasjon som en stegvis prosess med en start og ende. Idag ser stadig flere forskere og vitenskapen på en innovasjon som en sirkulær prosess som aldri ender, men som er i stadig utvikling.
Det finnes idag mange ulike innovasjonsmodeller som prøver å forklare hvordan innovasjonsprosessen bør legges opp. Hvordan de er utformet er avhengig av hva slags innovasjon vi snakker om. Det som er viktig i denne sammenheng er at for å unngå i disharmoni med markedet på lengre sikt trenger virksomheten innovasjon og nytenkning på alle nivåer i organisasjonen.
Innovasjonsmodellen og innovasjonsstrategien vi velger å benytte for å styre innovasjonsprosessen må imidlertid omfatte absolutt alt. Fra produktutvikling, effektivisering av rutiner og produksjonsprosesser til tekniske løsninger, kundepleie, service, markedsføring, ledelse, økonomistyring, organisasjonsutvikling. Samtidig som vi må se på organisasjonen og innovasjonsarbeidet som et «dynamisk organ» som er under stadig utvikling. I motsatt fall vil organisasjonen og innovasjonsevnen stagnere og miste konkurransekraft til de som ser utviklingen og griper sjansen.
Den lineære innovasjonsmodellen
Den lineære innovasjonsmodellen ble utviklet i perioden 1920-1950 av ulike forfattere. Modellen består av en trinnvis prosess og baserer seg på at ideer og konsepter til nye innovasjoner stammer fra forskningsmiljøer i eller utenfor bedriften. Modellen beskriver en lineær innovasjonsprosess der stegene gjennomføres fortløpende. Det er liten eller ingen kommunikasjon mellom de ulike aktivitetene.
I den lineære innovasjonsmodellen starter vi med en idé og ender opp med å ta idéen i bruk. Arbeidet som skjer mellom disse to endepunktene er innovasjonsprosessen.
I den lineære modellen karakteriseres innovasjonsprosessen av spesialisering og atskillelse. Forskning og utvikling innen foretak atskilles fra produksjon, og det forekommer lite toveis kommunikasjon mellom de to typene aktiviteter.
Modellen ble utviklet for å forklare hvordan bedrifter kunne gjennomføre innovasjoner og øke konkurransekraften i en tidsepoke med et fordistisk perspektiv. Modellen har imidlertid møtt mye kritikk opp gjennom årene for at den er for stegvis og logisk, uten interaksjon mellom stegene i innovasjonsprosessen og kompleksiteten som finnes i alle menneskelige systemer. Det hevdes at modellen er for statisk og lineær.
Invensjon, kommersialisering og diffusjon er tre hovedfasene i enhver innovasjonsprosess. For at noe skal kunne kalles en innovasjon må den gjennom alle tre fasene. Den første fasen kalles invensjon, og er ide-, vurdering-, valg-, utvikling- og testfasen.
Den neste fasen er kommersialiseringsfasen, som går ut på å få produktet ut på markedet. Kommersialiseringen er en viktig del av innovasjonsfasen, for det er den som gjør det mulig for kunden å få tak i produktet.
Når man har gjort dette går man over i diffusjonsfasen. Dette er spredning av innovasjonen. Denne fasen handler om at innovasjonen slår an, og blir populær blant
kundene. Når alle fasene er fullført kan man kalle produktet eller tjenesten en
innovasjon, og si at innovasjonsprosessen er ferdig.
En annen lignende lineærmodell har Tidd og Bessant (2009) laget. De deler innovasjonsprosessen inn i fire faser:
