I artikkelen ”An expanded servicescape perspective” presenterer Rosenbaum og Massiah (2011) servicescape som noe mer en hva Bitner (1992) tok utgangspunkt i. De utvider dermed Bitners servicescape til å inneholde fire dimensjoner:
- fysisk (Bitner, 1992), sosialt (Berry, Carbone, og Haeckel, 2002; Rosenbaum og Montoya, 2007; Tombs og McColl-Kennedy, 2003; Wall og Berry, 2007),
- sosialt (Rosenbaum, 2005)
- symbolsk (Rosenbaum, 2005)
- restorative/styrkende, som i modellen vises som den naturlige dimensjonen (Rosenbaum, 2009a,b; Rosenbaum, Sweeney, og Windhorst, 2009).
Den fysiske dimensjonen
Den fysiske dimensjonen er den mest håndgripelige av dimensjonene, da faktorene her er observerbare eller målbare stimuli som kan kontrolleres av bedriften til å forbedre eller forhindre de ansattes og kundenes handlinger (Zeithaml, Bitner og Gremler, 2009). Eksempler på dette er elementer i omgivelsene som bakenforliggende miljømessige stimuli eller atmosfære som påvirker sanser og følelser (Rosenbaum og Massiah, 2011).
Disse formene for stimuli er visuelle i form av lys, farger, lysstyrke og former, estetisk renhet og lukt, herunder også luftkvalitet og temperatur. Elementer som lyd (musikk, støy og lignende er også med her.
Den fysiske dimensjonen inkluderer også faktorer som har med rommets utforming og funksjon å gjøre. Disse elementene er eksempelvis utstyr, som elektronikk og teknologi, møblement og plassering, samt mindre observerbare elementer som komfort, layout og tilgjengelighet.
