Produksjonsteori brukes innen mikroøkonomi for å se på hva maksimeringsadferd innebærer for den enkelte produsents markedstilpasning. Dvs. tilbudssiden økonomiske tilpasning i forhold til etterspørselsiden av markedet. Produksjonsteori etablerer dermed forbindelsen mellom mengden av innsatsfaktorer og det tilhørende nivå på produksjonen.
Innholdsfortegnelse
Produksjon
Produksjon er:
“omdanning eller transformasjon fra ressurser til ferdigvarer”.
Produksjon er med andre ord det samme som verdiskapningsprosessen som skaper produsentens endelige sluttprodukter og tjenester gjennom å gjøre om input (ressurser) til output (produkter/tjenster).
Ressurser kan være arbeidskraft, produserte ressurser eller naturressurser. Ressursene (input) som brukes i en produksjonsprosess kalles for produksjonsfaktorer eller innsatsfaktorer.
Produksjonsteknologi og produksjonsfunksjon
Produksjonsteknologi angir hvordan innsatsfaktorer (arbeidskraft, kapital, råmaterialer) kan bli transformert til ferdige produkter (output) gjennom en verdiskapningsprosess.
For å beskrive verdiskapningsprosessen bruker vi en produksjonsfunksjon. Produksjonsfunksjonen kan matematisk uttrykkes som (Pindyck, 2005):
q=F(K,L)
Funksjonen (F) sier hvordan output (q) vil variere dersom vi varierer innsatsfaktorene kapital (K), og arbeidskraft (L).
Kort og lang sikt
Noen av innsatsfaktorer kan varieres på kort sikt, mens noen tar lengre tid å variere. Det er derfor vanlig å skille på kort og lang sikt.
- Lang sikt kan defineres som den korteste tiden det tar å variere alle innsatsfaktorer.
- Kort sikt defineres som et tidsintervall der minst en av produksjonsfaktorene er faste. Med faste menes det at bedriften ikke kan variere bruken av dem.
Noen produksjonsfaktorer er tidskrevende å anskaffe og implementere. For eksempel kan det ta 1 år å implementere en bølgepappmaskin, mens alle andre produksjonsfaktorer er raskere å ta i bruk. Kort sikt er i såfall opp til 1 år. For en horisont på over 1 år er alle produksjonsfaktorene variable. Lang sikt er derfor fra 1 år og oppover.
Substitumalt
Bedriftens problem er her å maksimere produksjonen når kostnadsrammen er gitt. Man kommer da fram til at det er en faktorkombinasjon av innsatsfaktorene som er den beste for bedriften. Man sier da at bedriften tilpasser seg substitumalt. Langs substitumalen er det en entydig sammenheng mellom produksjonsmengde og kostnader. Bedriftens tilbudsfunksjon blir dermed identisk med den substitumale kostnadsfunksjonen.
Grenseproduktivitet og gjennomsnittsproduktivitet
Gjennomsnittsproduktivitet viser til:
hvor mange enheter ferdigvare som produseres per enhet av innsatsfaktoren.
Gjennomsnittsproduktivitet viser forholdet mellom produksjonsmengde og faktorbruk. Dette regnes ut ved enten å ta dividere total mengde på en av faktormengde:
x/K eller x/L
Grenseproduktivitet viser til:
hvor mange ekstra enheter ferdigvare som blir produsert dersom vi øker innsatsfaktoren med én enhet.
Det er en viktig sammenheng mellom grenseproduktivitet og gjennomsnittsproduktivitet:
- Hvis grenseproduktiviteten er større enn gjennomsnittsproduktiviteten vil gjennomsnittsproduktiviteten stige.
- Hvis grenseproduktiviteten er mindre enn gjennomsnittsproduktiviteten vil gjennomsnittsproduktiviteten synke.
Grenseproduktivitet viser endring i produsert mengde, ved en marginal endring i bruken av en av produksjonsfaktorene (innsatsfaktorene K eller L). Det regnes ut i fra å ta den deriverte av:
F’K/F’L
