Innholdsfortegnelse
Norge blir en selvstendig nasjon (1906-1914)
I 1905 ble unionen med Sverige oppløst. Det hadde lenge vært politisk uenighet mellom det norske Stortinget og kongen i Sverige, og på begynnelsen av 1900-tallet var det flere og flere som mente at Norge burde være et fritt og selvstendig land. 7. juni 1905 erklærte Stortinget at den svenske kongen ikke lenger var Norges konge, og at unionen med Sverige dermed var oppløst. Reaksjonene i Sverige var voldsomme, og det brøt nesten ut krig mellom Norge og Sverige. Gjennom to folkeavstemninger samme år ble det slått fast at unionen med Sverige var oppløst, og at den nye staten Norge skulle være et monarki.
Kong Haakon 7
Etter folkeavstemningen som gav et stort flertall for monarki kontaktet Norge det danske kongehuset for å “få låne” en av de danske prinsene som ikke var direkte arvinger til den danske kronen. Den danske kongehuset aksepterte det norske forslaget og den danske prins Carl tok navnet Haakon, og ble Norges nye konge – Kong Haakon 7. Kongen kom til landet sammen med dronning Maud og lille kronprins Olav.
«Den nye arbeidsdagen»
Nasjonsbygging var veldig viktig de første årene for kongen og regjeringen. I årene etter 1905 ble det snakket om «den nye arbeidsdagen». Det viste til Norges frihet fra unionen med Sverige og til den nye industrireisingen. Men i uttrykket lå også noe mer. Landet hadde fått en stor klasse lønnsarbeidere, i industri, håndverk og handel. Det betydde en ny livsform for svært mange, der arbeidsdisiplin og det å passe tiden var spesielt viktig.
Landet tok nå det siste steget fra å være et ruralt bondesamfunn til et urbant industrisamfunn. Etter 1900 skjøt industrialiseringen for alvor fart. Fiskeriflåten og handelsflåten ble raskt motorisert. Vannkraften skapte sterk økonomisk vekst og en industrialiseringbølge. Selskapet Norsk Hydro ble symbolet på koblingen mellom vitenskap og industriproduksjon. Utvandringen til USA nådde et andre toppunkt i 1911, før den opphørte under verdenskrigen. Utvandring og nye arbeidsplasser til sjøs og i byene tømte bygdene og omveltet samfunnet. Industrien skapte en klasse av rotløse industriarbeidere som gradvis organiserte seg i fagforbund (Wikipedia).
Gode forutsetninger for økonomien
Norsk økonomi hadde svært gode tider på slutten av 1890-tallet. Treforedlingsektoren var i sterk ekspansjon, og det var sterk vekst i mange industrisektorer som var rettet mot hjemmemarkedet, og i bygge- og anleggsvirksomheten. Alt lå derfor til rette for at økonomien skulle fortsette å vokse inn i det 1900-århundre.
Den andre industrielle revolusjonen
Den andre industrielle revolusjonen drev utviklingen av økonomien på denne tiden og strøm var ett at de største satsningsområdene rundt årtusenskifte.
Landbruket avga arbeidskraft til industrien og byene fortsatte å vokse. Den økte optimismen begrenset utvandringen i denne perioden, selv om utvandringen fra 1800-tallet fortsatte langt inn på begynnelsen av 1900-tallet. Utvidelser av industribedrifter samt etableringer av nye virksomheter bidro til høy og økende etterspørsel etter investeringsvarer, og dette ble en viktig drivkraft i oppgangen.
I 1900 gikk det mot slutten. Kapitalbeholdningen var kommet opp mot det «ønskede nivået», og nå falt investeringene. Den nye produksjonskapasiteten i eksportrettet virksomhet ble utnyttet, så konjunkturnedgangen ble dempet av at eksporten økte.
