Narrativ metode og analyse

Narrativ metode er en kvalitativ metode for å undersøke sosiale prosesser og hvordan vi bruker narrativer (fortellinger) til å konstruere mening, forståelse og orden i en kaotisk varierende verden som endrer seg stadig raskere. Selv om forskerne fortsatt diskuterer hva som skal legges i narrativer, skiller narrativ metode og analyse seg fra andre forskningsdesign ved at vi bruker fortellinger som empirisk forskningsmateriale for menneskelig erfaring (Pinnegar & Daynes, 2007).

Narrativ psykologi er opptatt av måten vi organiserer våre erfaringer og gir dem mening gjennom fortellinger. Gjennom å konstruere fortellinger om livet lager vi forbindelser mellom hendelser vi har opplevd. Disse hendelsene blir så satt sammen (syntetiseres) i en meningsfull sammenheng, før vi tolker dette i lys av våre tidligere erfaringer og basiskunnskaper. Med basiskunnskaper menes summen av all vår kunnskap og kompetanse som vi har tilegnet oss gjennom en livslang sosialiseringsprosess.

Narrativ analyse tar for seg tekstmateriale basert på f.eks. intervju, fortellinger, brev, selvbiografier, journaler, feltnotater og mer. I narrativ analyse ser vi på ulike aspekter ved fortellingens innhold: persongalleri, handling, kontekst (miljø), tema, fortellerstil (ordbruk, tone), struktur (sammenhengende, sprikende?) og fortellerstemme (1. eller 3. person?).

Hva er narrativer?

Narrativ betyr «fortellende»; det som gjelder handlingsgangen i en fortelling, og er den logiske strukturen for å formidle en historie eller en fortelling i en eller annen form (tekst, musikk, levende bilder, maleri, tale, og lignende). I narrativ forskning er en narrativ:

en organisert tolkning av en sekvens av hendelser som involverer at vi gir mening til karakterene i fortellingen og tolker en kausal link mellom hendelsene».

En narrativ er kort sagt en tolkning av en fortelling hvor vi gir mening til karakterene og kausaliteten mellom hendelsene i fortellingen. Begrepet narrativ innebærer også diskurs, og er derfor ikke reduserbart til historien som blir fortalt. Diskurs ytres ikke direkte, og er ikke reduserbart til grammatiske, eller andre språklige elementer, men angår og setter premissene for hva fortellingen dreier seg om, og utløser dens forventninger.

Narrativer kan være både muntlige og skriftlige, men dannes og brukes på ulike måter innenfor ulike fagtradisjoner.

Ifølge narrativ teori fødes vi inn i en “historieverden” der vi lever våre liv gjennom dannelsen og utvekslingen av narrativer. I narrativer tilegner vi aktørene (oss selv og andre) intensjoner og en utøvende kraft, og skaper forståelse ved å trekke kausale slutninger mellom hendelser (“.. det skjedde fordi at han…”). Narrativer brukes med andre ord som et virkemiddel for å forstå verden rundt oss ved å plassere enkelthendelser i en meningsfull sammenheng (meningsskapende prosesser).

Narrativer gir oss muligheten til å definere oss selv og klargjøre kontinuiteten i livene våre og formidle dette til andre. Narrativer har tre grunnleggende egenskaper (Sørly og Blix, 2017:21):

1. de har et temporalt hendelsesforløp
2. de er meningsfulle
3. de er sosiale fenomener.

De fleste narrativer har 6 egenskaper (McAdams):

1. Setninger
2. Karakterer
3. Innledende hendelser
4. Forsøk
5. Konsekvenser og reaksjoner.
6. Begynnelse, midtdel, slutt.

De mest sentrale trekkene ved narrativer er:

• Kronologi – Sekvenser av hendelser med antatt kausalitet mellom de
• Konstruksjon av mening – Gir en forklaring/fortolkningsmulighet
• Sosialt aspekt – En narrativ fortelles alltid til noen, enten vedkommende er imaginær eller virkelig
• Kontekstualitet – Meningsinnholdet i en narrativ bestemmes av hvem den fortelles til

Narrative intervjuer

Datainnsamlingen skjer ved at vi gjennomfører narrative intervjuer. En slags form for dybdeintervju.

Semi-strukturerte intervjuer er en teknikk som brukes ofte, men i dette må ses i forhold til problemstillingen og litteraturen. Her kan vi f.eks. bruke opptaksutstyr for å dekke 7 spørsmål om livskapitler, nøkkelhendelser, viktige mennesker, fremtidige hendelser, stress/problemer, personlige ideologier og livstema. Dette trenges ikke å følges slavisk.

Narrative intervjuer kan skje på mange steder fordi det tar tid å fortelle historier. For at intervjuene skal bli en suksess må deltakerne være trygge og komfortable.

Etter intervjuene transkriberer man. Crossley sier at mens diskursanalyse krever transkibering av mange detaljer, pauser og intonasjoner er dette ikke nødvendig i narrativ analyse. Her er det kun nødvendig å transkribere innholdet. Nivået av transkribering avhenger av mål og måte av type analyse.

Narrativ analyse

Finnes flere tilnærminger i narrativ analyse. Det er ikke viktig hvilken tilnærming vi bruker, så lenge den er systematisk, klar og gir innsikt til struktur, funksjoner og den sosiale/psykologiske implikasjoner i historien.

Kjernen i narrativ analyse er analysens tolkende karakter som gir rom for forskeren til å ta del i fortellingene (Riessman, 2008). Innen narrativ forskning skiller vi mellom tre nivåer av spørsmål og analyser:

1. historier fortalt av intervjupersonene
2. tolkningene til forskeren (narrative of narrative)
3. leserens rekonstruksjon (narrative of narrative of narrative).

I narrativ forskning er det viktig å være bevisst hvem som forteller historiene og hvem som tolker. Dette fordi det hele tiden foregår en tolkning, samtidig som alt er en del av en kontekst. Her er det viktig å være klar over at forskerens tolkning alltid vil være tilstede, gjennom hele forskningsprosessen (Josselson, 2007:549). Av den grunn er det viktig at forskerens egne refleksjoner og tolkninger gjøres tydelig i rapporten. Dette øker forskningens gyldighet.

Det som kjennetegner narrativ analyse i forhold til andre kvalitative analysemetoder er selve analyseenheten. I narrativ analyse er den minste analyseenheten selve fortellingen (Riessman 2008), istedenfor et lengre utsagn som blir gjort om til mindre kodingsenheter e.l. teknikker.

Målet med narrativ analyse er å kunnskap om erfaringer om meningsfulle historier. Forskere ser ikke hva som er objektivt sant eller usant. Mening er flytende kontekstuell, ikke fiksert og universell. Ulike mennesker vil kunne fortelle ulike historier om de samme tingene, og et individ kan fortelle ulike historier om den samme tingen. Dette er ikke problematisk for forskeren fordi narrativ psykologi ser på hvordan deltageren konstruerer fortiden, hva som er ekskludert og inkludert i historiene og hva historiene betyr for dem. Sosialkonstruksjonistisk kunnskap produseres.

Her er det viktig å innse at analysen fokuserer på de sosiale og psykologiske konsekvenser til historiene deltakerne forteller. For disse deltakerne er disse konsekvensene svært ekte og betydningsfulle for måten de former livene til deltagerne. Noen narrative forskere er også interessert i sosiale, kulturelle og materielle forhold som bestemmer tilgjengeligheten til visse typer historier. Det betyr at undersøkelsen vil passe et kritisk realistisk perspektiv

Fire metodologiske tilnærminger til narrativ forskning

Riessman (2008) skisserer fire metodologiske tilnærminger til ulike former for narrativ forskning, hvor forskjellen ligger i hvor mye vi vektlegger konteksten og språket:

1. Tematisk analyse (thematic analysis) – her er innholdet i fokus. Vi kan si at temaer er verdsatt over form og språk. Ofte er narrativene i en tematisk analyse sett i et makroperspektiv og den lokale konteksten er tonet ned.
2. Strukturell analyse (structural analysis) – foruten å se på innholdet fokuserer vi også på de underliggende meningene og det strukturelle i språket.
3. Dialog / prestasjonsanalyse (dialogic/performance analysis) – her er det spørsmål rundt hvem som forteller, i hvilken kontekst og hvorfor som er det grunnleggende. I denne typen analyse blir narrativene sosiale artefakter som sier vel så mye om kulturen og samfunnet, som om personene som forteller.
4. Visuelle narrative analyser (visual narrative analysis) – her integreres ord og bilder når vi ser på hvordan individuelle og kollektive identiteter er uttrykt og skapt. Riessman (2008) foreslår at de tre tidligere nevnte analyseformene bør samles i visuelle narrative analyser: Historien til produksjonen av bildet, bildet selv og hvordan det kan leses. De tre første samsvarer med tre ulike spørreord: Hva, hvordan og hvorfor. Hva handler fortellingene om? Hvordan blir de fortalt? Hvorfor blir fortellingene fortalt? (Det vil si til hvem og hvilken funksjon fyller disse fortellingene?).

Hver av disse analysene innebærer ulike tilnærminger til og epistemologiske tanker om intervjuteknikker, transkribering, validering og posisjonering (Riessman, 2008).

Tematisk analyse

Tematisk analyse benyttes for å analysere og identifisere ulike temaer eller mønstre i datamaterialet. Tematisk analyse stiller ikke bestemt krav til utvalgsstørrelse og metode for datainnsamling. Det som er viktig er hva det er som blir fortalt, dvs. innholdet i fortellingen. Vi bør prøve å holde mesteparten av intervjupersonenes forteller inntakt. Forskning som innebærer flere informanter kan studere felles temaer på tvers av informantene. Målet her er å identifisere temaer og mønstre som utpeker seg i intervjupersonenes fortellinger og som kan benyttes til å belyse forskningsprosjektets problemstilling.

Tematisk analyse appellerer ofte til ferske forskere som jobber med narrative data for første gang, da metoden er mindre innviklet enn de andre. Av de fire analyseformene over er tematisk analyse den som likner mest på kvalitative analyser som tolkende fenomenologisk analyse og grounded theory. Tematisk analyse skiller seg imidlertid fra grounded theory blant annet ved at vi ønsker å bevare hele historien, at datamaterialet er i sekvenser heller enn fragmenter. Narrativ analyse er sentrert rundt intervjupersonenes fortellinger og derfor er ikke dataen overførbar til andre situasjoner eller personer.

Modellen under kan brukes som utgangspunkt for analysen (Braun and Clarkes, 2006:35):

Første fase i analysearbeidet er å bli kjent med datamaterialet. For å få en god oversikt over materialet er det nødvendig å gå igjennom materiellet grundig. I praksis går dette ut på å transkribere og renskrive intervjuene. Transkripsjonene bør lagret i sin helhet hver for seg, skrives ut og leses igjennom flere ganger. Skriv ned stikkord og notater underveis og lag marker i utskriftene hvor du finner likhetstrekk og forskjeller, og viktige poenger. Lag også egne håndskrevne notater under og etter hvert enkelt intervju som du inkluderer i denne prosessen.

I den andre fasen startet kodingen av interessante trekk ved datamaterialet. Her må hvert av de transkriberte intervjuene leses systematisk flere ganger og vi bør bruke ulike fargekoder og notater i margen på utskriftene for å få en bedre oversikt over de ulike temaene som går igjen på tvers av intervjuene som kunne relateres til problemstillingen og teoriene som benyttes.

Den andre og tredje fasen kan utføres samtidig. Temaene vi kommer frem til tar vi med oss til fase fire.

I den fjerde fasen går vi igjennom kategoriene på nytt for å se om temaene passet til utvalget av fortellinger vi har valgt. Vi forsøkte å danne oss en oversikt over materialet. Her kan vi godt benytte oss av et tankekart.

Den femte fasen handler om å benevne og definere kategoriene, og er en fase som kan begynne når vi har skaffet oss en tematisk oversikt over datamaterialet. Her vil vi ofte ende opp med å slå sammen flere kategorier eller differensiere dem mer, avhengig av funnene i forhold til problemstillingen. Til slutt må vi her vurdere om kategoriene vi har valgt er hensiktsmessige i forhold til problemstillingen og problemstillingen.

Den sjette og siste fasen er ifølge Braun og Clarke den siste muligheten for å analysere. Her skal vi velge ut levende og overbevisende eksempler som kan relateres tilbake til problemstillingen og til litteraturen for å kunne produsere en god analyse og drøfting av funnene.

Fordeler og ulemper ved tematisk analyse

Fordelen med å bruke tematisk analyse er at den er fleksibel, tilgjengelig og oversiktlig. Tematisk analyse kan se på forskjeller og likheter, men åpner også for uventede funn. Analyseformen tillater også sosiale og psykologiske tolkninger av materialet.

Svakheter ved tematisk analyse er at vi ignorerer fortellinger som ikke passer inn i et tema, at forskerens rolle når det gjelder å konstruere narrativene ikke kommer tydelig nok fram. I tillegg er det ikke alle problemstillinger som kan besvares ved tematisk analyse.

Kilder:

• Pinnegar S & Daynes JG. (2007) Locating narrative inquiry historically: thematics in the turn to narrative. In: Clandinin DJ (ed) Handbook of narrative inquiry: mapping a methodology. Thousand Oaks, Calif.: Sage, s. 3-34
• Riessman, C. K. (2008) Narrative Methods for Human Sciences, Sage Publications
• Braun, V. and Clarke, V. (2006) Using thematic analysis in psychology. Qualitative Research in Psychology 3 (2). s. 77-101. ISSN1478-0887. Hentet fra: http://eprints.uwe.ac.uk/11735
• Wikipedia. Hentet 01.11.20: https://no.wikipedia.org/wiki/Narrativ