Narrativ metode er en kvalitativ metode for å undersøke sosiale prosesser og hvordan vi bruker narrativer (fortellinger) til å konstruere mening, forståelse og orden i en kaotisk varierende verden som endrer seg stadig raskere. Selv om forskerne fortsatt diskuterer hva som skal legges i narrativer, skiller narrativ metode og analyse seg fra andre forskningsdesign ved at vi bruker fortellinger som empirisk forskningsmateriale for menneskelig erfaring (Pinnegar & Daynes, 2007).
Narrativ psykologi er opptatt av måten vi organiserer våre erfaringer og gir dem mening gjennom fortellinger. Gjennom å konstruere fortellinger om livet lager vi forbindelser mellom hendelser vi har opplevd. Disse hendelsene blir så satt sammen (syntetiseres) i en meningsfull sammenheng, før vi tolker dette i lys av våre tidligere erfaringer og basiskunnskaper. Med basiskunnskaper menes summen av all vår kunnskap og kompetanse som vi har tilegnet oss gjennom en livslang sosialiseringsprosess.
Narrativ analyse tar for seg tekstmateriale basert på f.eks. intervju, fortellinger, brev, selvbiografier, journaler, feltnotater og mer. I narrativ analyse ser vi på ulike aspekter ved fortellingens innhold: persongalleri, handling, kontekst (miljø), tema, fortellerstil (ordbruk, tone), struktur (sammenhengende, sprikende?) og fortellerstemme (1. eller 3. person?).
Hva er narrativer?
Narrativ betyr «fortellende»; det som gjelder handlingsgangen i en fortelling, og er den logiske strukturen for å formidle en historie eller en fortelling i en eller annen form (tekst, musikk, levende bilder, maleri, tale, og lignende). I narrativ forskning er en narrativ:
en organisert tolkning av en sekvens av hendelser som involverer at vi gir mening til karakterene i fortellingen og tolker en kausal link mellom hendelsene».
En narrativ er kort sagt en tolkning av en fortelling hvor vi gir mening til karakterene og kausaliteten mellom hendelsene i fortellingen. Begrepet narrativ innebærer også diskurs, og er derfor ikke reduserbart til historien som blir fortalt. Diskurs ytres ikke direkte, og er ikke reduserbart til grammatiske, eller andre språklige elementer, men angår og setter premissene for hva fortellingen dreier seg om, og utløser dens forventninger.
Narrativer kan være både muntlige og skriftlige, men dannes og brukes på ulike måter innenfor ulike fagtradisjoner.
Ifølge narrativ teori fødes vi inn i en “historieverden” der vi lever våre liv gjennom dannelsen og utvekslingen av narrativer. I narrativer tilegner vi aktørene (oss selv og andre) intensjoner og en utøvende kraft, og skaper forståelse ved å trekke kausale slutninger mellom hendelser (“.. det skjedde fordi at han…”). Narrativer brukes med andre ord som et virkemiddel for å forstå verden rundt oss ved å plassere enkelthendelser i en meningsfull sammenheng (meningsskapende prosesser).
Narrativer gir oss muligheten til å definere oss selv og klargjøre kontinuiteten i livene våre og formidle dette til andre. Narrativer har tre grunnleggende egenskaper (Sørly og Blix, 2017:21):
- de har et temporalt hendelsesforløp
- de er meningsfulle
- de er sosiale fenomener.
De fleste narrativer har 6 egenskaper (McAdams):
