Hva er instrumentell (operant) betinging?
Instrumentell betinging, også kalt operant betinging, eller “læring ved prøving og feiling” er en læringsprosess hvor atferd påvirkes av konsekvensene som følger av den.
B.F. Skinner regnes som grunnleggeren av operant betinging. Teorien som bygger på Skinner sine eksperimenter med dyr som rotter og duer for å undersøke hvordan atferd kan formes ved hjelp av forsterkning og straff.
Et klassisk eksempel på instrumentell betinget læring er følgende eksempel: Du kjøper et uke hvor på utsiden er klistret en pose som inneholder en sjampo, en såpe e.l., som du blir oppfordret til å prøve. Du kommer hjem og prøver denne sjampoen fordi du akkurat hadde gått tom for din vanlige sjampo. Du synes effekten var god, den luktet god og prisen var akseptabel. Du tenker ikke noe mer på denne sjampoen før du en stund senere får se den i butikkhyllen. Tilfeldigvis var kjøpemannen utsolgt på den vanlige sjampoen du bruker, du velger derfor den andre sjampoen. Den som du hadde fått en prøve på. For sikkerhetsskyld kjøper du to flasker. Fenomenet kalles instrumentell betinging.
Aktiv læringsform som endrer atferd
Instrumentell (operant) betinging går ut på at vi:
lærer ved å se på konsekvensene av våre handlinger.
Mens det er umulig å lære mennesker og dyr til å endre sin atferd gjennom å bruke læringsprinsippet fra klassisk betinging, kan vi enkelt endre, forme og skape ønsket atferd gjennom instrumentell (operant) læring. Instrumentell betinging kan brukes til å lokke frem og stabilisere alle slags responser, og i motsetning til klassisk betinging hvor folk forholder seg passiv, forutsetter instrumentell læring at folk tar aktiv del i læringsprosessen (river sjampo av ukebladet, tar flasken ut av posen, heller sjampo i vått hør, masserer den inn og skyller ut m.m.).
Klassisk betinging = passiv læringsform
Instrumentell (operant) betinging = aktiv læringsform
