I boka Den femte disiplin – Kunsten å utvikle den lærende organisasjon (2006) fremstiller Peter Senge den lærende organisasjonen som fem ulike fagområder. Disse fem fagområdene skiller seg fra tradisjonelle fagområder innen bedriftledelse, som f.eks. regnskap, ved at de er personlige fagområder. Hvert av fagområdene dreier seg om hvordan enkeltmennesket (ikke organisasjonen) tenker, drømmer, samhandler og lærer av hverandre.
Disiplinene utvikles separat, og hver av dem er en vital dimensjon for å utvikle en organisasjon som kan lære. For å klar å skape en lærende organisasjon må vi være istand til å kombinere alle fem disipliner (Senge, 2006).
Senge sine fem disipliner (fagområder) er:
1. Personlig mestring
Personlig mestring er Senges første disiplin og dreier seg om en kontinuerlig prosess hvor personen i organisasjonen klargjører og utdyper personlige visjoner, fokusering energier, utvikle utholdenheten og utvikler evnen til å se realitetene objektivt. Å mestre noe betyr at en person har kunnskaper og kan utøve bestemte ferdigheter.
Personlig mestring er selve hjørnesteinen i en lærende organisasjon, en organisasjons evne til å lære kan ikke være større en det personene i organisasjonen evner å mestre. Dessverre er det slik at få organisasjoner oppfordrer til personlig vekst, noe som kan føre til et enormt tap av uutnyttede ressurser. Mennesker med høy grad av personlig mestring vil stadig videreutvikle sine evner slik at de kan oppnå ønskede resultater, de er i en livslang læringsprosess (Senge, 2006).
Personlig mestring er individuell læring og utvikling. En grunnkompetanse som er nødvendig for all videre organisatorisk læring. Mange organisasjoner unnlater å oppmuntre til personlig mestring, da det er en ”myk” ferdighet som vanskelig lar seg kvantifisere i selskapets resultatregnskap. Personlig mestring er imidlertid noe langt mer enn kompetanse og ferdigheter. Det dreier seg om å leve livet kreativt fremfor reaktivt, sier Senge (1990:159).
Personlig mestring går i følge Senge ut på å mestre den kreative spenningen. Dette er viktig i følge Senge, da mestring av den kreative spenningen fører til en grunnleggende endring av individets innstilling til virkeligheten. Dette innebærer at man er i en kontinuerlig prosess bestående av klarlegging og utdyping av personlige visjoner, samtidig som man konsentrerer seg om bruken av sine egne krefter og sin egen objektive virkelighetoppfattelse.
For å fremme personlig mestring i en organisasjon hevder Senge at dette innebærer å bygge en organisasjon hvor det er trygt for mennesker å skape egne visjoner, hvor forpliktelse ovenfor virkeligheten er en norm og hvor det å utfordre status quo er forventet.
Mennesker med en høy grad av personlig mestring vil regelmessig videreutvikle sin evne til å skape de resultatene i livet de virkelig søker å oppnå. Det vil si at de er i en prosess av livslang læring. Disiplinen omfatter:
- Kunnskaper vi har
- Kunnskaper vi utfører
- Kontinuerlig klarlegging og forming av personlig visjon
- Konsentrere sine krefter
- Utvikle tålmodighet
- Oppfatte virkeligheten på en objektiv måte
2. Mentale modeller
Senges andre disiplin er mentale modeller. Mange av de virkelig gode ideene i en organisasjon blir ikke satt ut i live. En av årsakene til dette er at ny forståelse og initiativer ofte kommer i konflikt med etablerte mentale modeller. Lederens oppgave med å utfordre antagelser uten å bli defensive krever gode evner i refleksjon og evne til å undersøke. Dette er egenskaper som få ledere i tradisjonelle kontrollerte organisasjoner har. Hjernen vår jobber svært raskt og paradoksalt nok kan dette føre til nedsatt læring. Fordi vi fatter beslutninger så raskt at vi ikke rekker å tenke gjennom dem. Alle liker vi å tro at vi har visse holdninger og verdier vi lever etter, men ofte avslører våre handlinger at det ikke alltid stemmer. Det å gjenkjenne gapet mellom det man mener er ens holdning og det som faktisk er holdningen kan være vesentlig for dypere læring. Det ligger en utfordring i å gjenkjenne defensive rutiner for så å undersøke arbeidsmetoden nærmere. Fra man er barn lærer man seg å gi det “riktige svaret”, selv om det nødvendigvis ikke er dette svaret man selv mener er korrekt. Man svarer slik det er forventet så slipper man å eksponere egne tanker (Mintzberg et al., 2003).
