Behaviorisme

Hva er behaviorisme?

Behaviorisme er en psykologisk tilnærming til læring som oppsto i USA på begynnelsen av 1900-tallet. Kunnskap ses her på som noe objektivt og kvantitativt som kan studeres vitenskapelig fra utsiden. Her er det læreren som eier kunnskapen, som de deler videre til elevene.

I behaviorismen er vi opptatt av å studere observerbar atferd og de miljømessige faktorene som påvirker den. Denne tilnærmingen anser atferd som et resultat av stimuli fra omgivelsene og de påfølgende reaksjonene på disse stimuli. Behaviorisme vektlegger viktigheten av å studere målbar atferd fremfor indre mentale prosesser.

Grunnleggende prinsipper i behaviorisme

• Stimulus-respons (S-R): Atferd forstås som en direkte respons på en stimulus. En stimulus (S) er enhver hendelse eller situasjon som fremkaller en reaksjon, mens respons (R) er den observerbare atferden som følger.

• Forsterkning og straff: Atferd kan formes og opprettholdes gjennom forsterkning (belønning) og straff. Positiv forsterkning innebærer å gi en belønning for ønsket atferd, mens negativ forsterkning innebærer å fjerne en ubehagelig stimulus. Straff kan være enten positiv (påføring av en negativ konsekvens) eller negativ (fjerning av en positiv stimulus).

• Læring gjennom betinging:
  – Klassisk betinging (Pavlov): Læring skjer ved å koble en nøytral stimulus (f.eks. en bjelle) med en ubetinget stimulus (f.eks. mat) som fremkaller en naturlig respons (f.eks. sikling). Etter gjentatte paringer vil den nøytrale stimulusen alene fremkalle responsen.
  – Operant betinging (Skinner): Læring skjer gjennom konsekvensene av atferd. Atferd som etterfølges av positive konsekvenser (forsterkning) vil sannsynligvis gjentas, mens atferd som etterfølges av negative konsekvenser (straff) vil sannsynligvis reduseres.

Opphav og bidragsytere

Frem til det 1900 århundre var fokuset til psykologien konsentrert rundt menneskets bevissthet, men rundt 1910 begynte mange funksjonalister å påpeke at psykologien burde konsentrere seg om atferd fremfor bevissthet. At bevisthetspsykologene ikke engang var enige om hva bevissthet var gjorde ikke situasjonen bedre. Psykologien hadde tatt mål av seg til å være en objektiv og anvendelig vitenskap, men hadde lite konkret å tilby.

På denne bakgrunn lanserte John B. Watson det han kalte for Behaviorisme i 1910 i forbindelse med at han utarbeidet en metode for å observere egne tanker og følelser (Introspeksjon).

Watson gjorde seg kjent gjennom Little Albert-eksperimentet, hvor han demonstrerte at frykt kan læres gjennom klassisk betinging ved å koble en nøytral stimulus (en hvit rotte) med en skremmende lyd.

Watson mente at psykologien ikke lenger burde handle om bevissthet eller mentale prosesser, men om atferd. Delvis fordi atferd er det eneste vi kan objektivt registrere, og derved studere vitenskapelig (metodologisk behaviorisme). Han mente også at atferden er mer praktisk viktig, og kanskje lettere å forme, enn de indre prosessene.

Viktige forløpere for behaviorismen var Ivan Pavlov, som viste gjennom sine forsøk med hunder, hvordan vi kobler sammen et biologisk viktig betinget stimuli (f.eks. mat) til et annet ubetinget stimulus (f.eks. lyd) gjennom å lage en kobling mellom årsak og effekt. Denne læreformen kaller vi idag for klassisk betinging.

Denne lærdommen ble videreutviklet av Edward Lee Thorndike som beskrev den såkalte effektloven, som sier at forbindelsen mellom en stimulus og en respons styrkes eller svekkes, avhengig av responsens konsekvenser.

B.F. Skinner utviklet teorien om operant betinging og introduserte begrepene positiv og negativ forsterkning samt positiv og negativ straff. Kjent for sine eksperimenter med Skinner-boksen, hvor dyr (som rotter og duer) lærte å utføre spesifikke handlinger for å motta belønning eller unngå straff.

Formål

Formålet med behavioristisk psykologi er å forutsi og kontrollere atferd. Det praktiske formål er minst like viktig som det teoretiske.

Teori

Et sentralt punkt i behaviorismen er å unngå ”mentalistiske” begreper (bevissthet, tanker, følelser). I stedet handler det om stimuli, responser, vaner, diskriminasjon og lignende begreper som ikke forutsetter bevissthet. Atferd ble beskrevet som S-R (Stimuli-Resons) forbindelser.

Responsene kan være ytre og indre (skjulte), de kan være muskulære, viscerale (emosjoner) og verbale (språk og tenkning). De fleste S-R koplinger antas å være et resultat av læring, hvor klassisk betinging dannet forbildet. Hvordan vi utvikler oss avgjøres dermed av miljøet vi er født, lærer og vokser opp i.

Watson la lite vekt på individuelle forskjeller og biologiske forklaringer av atferd. Barneoppdragelse handler om læring med et minimum av forstyrrende emosjoner.

Incentiver

Innen behaviorismen ses ytre belønning som belønning og straff, også kalt incentiver, på som drivkreftene for å få til læring.

Metode

Metoden behaviorismen benyttet seg av var primært atferdsobservasjon under så kontrollerte former som mulig, helst i eksperimentelle studier (f.eks. var eksperimenter med rotter mye brukt). Watson aksepterte (noe motvillig) standardiserte tester og ”verbal rapport” – oppgaveløsninger og svar på spørsmål kan jo også betraktes som atferd.

Neo-behaviorisme

Fra 1930-årene blir Watsons ”naive” behaviorisme erstattet av ulike mer kompliserte teorier, formulert blant annet av Tolman, Hull og Skinner. Noen av disse så på atferd som spesifikke responser på spesifikke stimuli (Guthrie, Hull), mens andre fokuserte på målrettede handlinger (Tolman). De fleste av disse teoriene (ikke Skinner) handler om mellomliggende variabler (mellom S og R). De beskrives som læringsteorier, og har forskjellige svar på spørsmålene om hva som læres; om det finnes en, to eller flere former for læring; om betydningen av forsterkning; om læring er en jevn eller ujevn prosess osv. Slike teoretiske spørsmål ble testet ved laboratorieforsøk med dyr, vanligvis rotter i labyrinter.

Neobehavioristene forklart atferd ved å postulere en drivkraft i tillegg til læringen. F.eks. var det vanlig å anta at drifter oppsto som følge av organismens behov. Mangel på mat (et behov) fører til pirringer (indre stimuli) som igjen driver til aktivitet for å skaffe mat som tilfredsstiller sulten.

Mange skilte mellom klassisk betinging og instrumentell eller operant betinging – den første med hovedvekt på læring av stimuli (etter Pavlovs mønster), den andre med hovedvekt på læring av responser (etter Thorndikes ide om virkningsloven, som nå ble kalt prinsippet om forsterkninger).

Burrhus F. Skinner jobbet videre med Watsons teorier, gjennom å inkludere bevissthet og andre ikke-observerbare forhold («private hendelser») i sitt arbeid med å utvikle forklaringsmodeller for atferd basert på prinsippene om læring.

Senbehaviorisme

Etter 1960 utviklet atferdspsykologien seg til å bli en mer åpen og inkluderende retning, med større villighet til å akseptere tilsynelatende subjektive, mentale begreper.

Den nye generasjonens atferdspsykologer reagerte på det snevre synet til sine forgjengere. Istedenfor å studere rotte eksperiment burde vi studere faktisk menneskelig atferd, slik den oppstår i daglivet mente de. Et typisk trekk ved oss mennesker er at vi ikke trenger å gjøre alle erfaringene selv. Vi observerer andre og drar nytte av deres erfaringer.

Lærerens rolle

Behavioristisk læringsteori ser på den mest effektive måte for læring som overføring av kunnskap fra en foreleser til en gruppe elever/studenter, hvor læringsmålet er et fastlagt pensum til studenter, der vurderinger i stor grad preges av reproduksjon av kunnskap. Drivkraften for læring er her ytre motivasjon.

Læring forstås som endring av atferd ved at individet gir respons på ulike stimuli. Læring kan med andre ord observeres. For at den lærende skal bli i stand til å lære, deles kunnskapen opp i sekvenser. Læring skjer ved at den lærende akkumulerer små kunnskapsbiter trinn for trinn.» (Jensen og Aas, 2011:45-55).

Kritikk av behaviorisme

Rundt 1960 kom behaviorismen under kritikk, for å ha vært snever, lite anvendelig, lite menneskelig og kvasi-vitenskapelig. Behaviorisme ignorerer mentale prosesser som tanker, følelser og motivasjoner, som også spiller en viktig rolle i menneskelig atferd. Behaviorisme fokuserer hovedsakelig på læring gjennom ytre stimuli og konsekvenser, og tar ikke fullt hensyn til læring gjennom innsikt, forståelse og sosial interaksjon. Bruk av straff og kontroll av atferd kan dessuten reise etiske spørsmål, spesielt i sammenhenger som utdanning og terapi.

Dette resulterte i en en periode med åpnere og mer fleksible teorier (Bandura), hvor det ble lagt mer vekt på det nevrofysiologiske grunnlaget for atferden (Hebb), og større fokus på anvendelsen, spesielt innenfor pedagogikk og behandling (atferdsterapi). Med unntak av Skinner, som dannet sin egen retning, gikk behaviorismen gradvis i oppløsning og ble erstattet av mer kognitive teorier. Men fortsatt er det mange som definerer psykologien som studiet av atferd.

Til tross for kritikken har behaviorisme hatt en betydelig innvirkning på psykologi og pedagogikk, og dens prinsipper anvendes fortsatt i mange praktiske sammenhenger.