Hva er behaviorisme?
Behaviorisme er en psykologisk tilnærming til læring som oppsto i USA på begynnelsen av 1900-tallet. Kunnskap ses her på som noe objektivt og kvantitativt som kan studeres vitenskapelig fra utsiden. Her er det læreren som eier kunnskapen, som de deler videre til elevene.
I behaviorismen er vi opptatt av å studere observerbar atferd og de miljømessige faktorene som påvirker den. Denne tilnærmingen anser atferd som et resultat av stimuli fra omgivelsene og de påfølgende reaksjonene på disse stimuli. Behaviorisme vektlegger viktigheten av å studere målbar atferd fremfor indre mentale prosesser.
Grunnleggende prinsipper i behaviorisme
Stimulus-respons (S-R): Atferd forstås som en direkte respons på en stimulus. En stimulus (S) er enhver hendelse eller situasjon som fremkaller en reaksjon, mens respons (R) er den observerbare atferden som følger.
Forsterkning og straff: Atferd kan formes og opprettholdes gjennom forsterkning (belønning) og straff. Positiv forsterkning innebærer å gi en belønning for ønsket atferd, mens negativ forsterkning innebærer å fjerne en ubehagelig stimulus. Straff kan være enten positiv (påføring av en negativ konsekvens) eller negativ (fjerning av en positiv stimulus).
Læring gjennom betinging:
– Klassisk betinging (Pavlov): Læring skjer ved å koble en nøytral stimulus (f.eks. en bjelle) med en ubetinget stimulus (f.eks. mat) som fremkaller en naturlig respons (f.eks. sikling). Etter gjentatte paringer vil den nøytrale stimulusen alene fremkalle responsen.
– Operant betinging (Skinner): Læring skjer gjennom konsekvensene av atferd. Atferd som etterfølges av positive konsekvenser (forsterkning) vil sannsynligvis gjentas, mens atferd som etterfølges av negative konsekvenser (straff) vil sannsynligvis reduseres.
