I 1970 formulerte Dean Barnlund sin transaksjonsmodell for kommunikasjon som et forsøk på å overvinne begrensingene til den lineære kommunikasjonsmodellen til Shannon–Weaver og interaksjonsmodellen til Osgood-Schramm. Disse modellene mente han var en overforenkling av en komplisert kommunikasjonsprosess. Kommunikasjonsmodellen til Barnlund representerte et trendskifte fra å tenke på kommunikasjon som en lineære prosess til å se på kommunikasjonsprosessen som en dynamisk toveis prosess.
Grunnleggende antagelser
Barnlunds modell er basert på et sett med grunnleggende antakelser som f.eks. at kommunikasjon er dynamisk, kontinuerlig, sirkulær, irreversibel, kompleks og ugjentakelig.
Barnlund så på kommunikasjon som “et ord som beskriver prosessen med å skape en mening” (Barnlund, 1969). I Barnluns sin verden er kommunikasjon ikke en prosess som går ut på å overføre ideer fra en avsender til en mottaker, men en prosess som produserer mening som svar på interne og eksterne signaler. Denne meningen vil være i konstant endring siden folks tolkninger av ordet endres stadig. Samtidig som to personer ofte vil tolke ordet på forskjellige måter. Barnlund mente derfor at målet med kommunikasjon måtte være å fjerne usikkerhet som finnes i budskapet for å finne frem til en felles forståelse av stikkordene i budskapet gjennom en løpende dialog.
Modell beskrivelse
Barnlunds transaksjonsmodell er et flerlags tilbakemeldingssystem, hvor sender og mottaker kontinuerlig bytter plass og begge er like viktige. Meldingsoverføringen skjer med en konstant tilbakemelding fra begge parter. En tilbakemelding for den ene er budskapet til den andre.
Modellen er basert på ideen om at det er utallige eksterne og interne signaler til stede. Kommunikasjon består i å dekode signalene ved å gi dem mening og kode dem basert på svarene vi får. Denne formen for kommunikasjon skjer når vi praktiserer:
