Lesetid (240 ord/min): 4 minutter
Sosialkonstruktivisme også kalt en sosiokulturell læringsteori inngår som del av en samfunnsfilosofien og betrakter:
Vår verden er sosial konstruert gjennom interaksjon og samspill.
Sosialkonstruktivismen sier oss at:
Vår virkelighetsforståelse kontinuerlig blir formet av opplevelser og situasjonen.
Et sosiokulturelt læringssyn som bygger på en antakelse om at læring skjer gjennom sosial læring. Sosiokulturell læringsteori bygger på russeren Lev S. Vygotskys teorier og forsøk fra 1920- og 1930-tallet. Dette perspektivet på læring vektlegger betydningen av sosiale praksis og sosial læring og at vi primært styres av omgivelsene og ikke av indre drivkrefter.
Særlig har boka The Social Construction of Reality av Peter Berger og Thomas Luckmann (1966) vært betydningsfull for forståelse av perspektivet og dets popularitet. Berger og Luckmann er opptatt av hvordan samhandling i samfunnet konstituerer en felles virkelighet, ved tre prosesser:
- internalisering (der aktørene ubevisst suger opp samfunnets strukturer)
- eksternalisering (der de (igjen) skaper ny virkelighet)
- objektivisering (som transformerer de sosialt skapte strukturene til objektive, tatt-for-gitte størrelser)
De begreper og klassifiseringer som utgjør denne virkeligheten, hevdes å være et resultat av sosiale konvensjoner– konvensjoner laget av mennesker, og som uttrykkes i gjennom vårt språk (Jørgensen og Phillips 1999).
Forfatterne Wadel og Wadel (2007) påpeker, at den sosiale konstruksjonen av virkeligheten finner sted gjennom utviklingen av termer som er ment å ”fange opp” virkeligheten. Ved hjelp av språket lager vi dermed representasjoner av virkeligheten. En representasjon er en form for en virkelighet, og det kan eksistere flere konkurrerende representasjoner samtidig (Jørgensen og Phillips 1999; Wadel og Wadel 2007).
Sosialkonstruktivisme kan anses for å være et ”vidt” begrep, og er en tradisjon som spenner over et bredt kontinuum (Alvesson og Sköldberg 2008). Det er likevel nødvendig å påpeke at det ikke er tale om et unyansert begrep. Det finnes ulike grader av radikalitet innen sosialkonstruktivismen.
Burr (2003) viser at det finnes noen særtrekk som beskriver sosialkonstruktivismen. Som nevnt overfor, anses vår verden å være en sosial konstruksjon. Det vil si at verden ikke er et fenomen man kan ta for gitt, den er ikke objektivt gitt, men derimot aktivt skapt av oss mennesker i vårt bilde.
En konsekvens blir da at vår viten om verden ikke kan sees som en objektiv refleksjon. Vår kunnskap om verden er i stedet et resultat av hvordan vi kategoriserer (Burr 2003). Vår kunnskap er skapt av oss selv, og vi er ikke passive mottakere av eksternt tilført informasjon. En ringvirkning av dette er at vi må gi våre begreper et passende meningsinnhold (Jørgensen og Phillips 1999; Neumann 2001).
Læring skjer gjennom deltakelse og læring i sosial praksis, der vi som individer må tilpasse oss våre sosiale roller og gjeldende sosiale normer for passende atferd. Sosiokulturell læringsteori forutsetter dermed at læring skjer gjennom samhandling mellom forelesere og studenter, og studenter seg i mellom. Vurderingsformene vil derfor være preges av gruppearbeid, FoU- prosjekt og mappevurdering.
I den senere tid er det lagt mer vekt på samarbeidslæring gjennom bruk av sosiale medier, utvikling av praksisfellesskap og kunnskapsproduksjon. Teknologi- og samfunnsutviklingen endrer perspektivet på læring og utfordrer tradisjonelle arbeidsmetoder, vurderingsformer, nye teoretiske tilnærminger og organiseringspraksiser. Læring foregår i større grad i en kontekst preget av kompleksitet og teknologitette sosiale omgivelser.
Sosial konstruktivistene er sterkt kritiske til behvaioristenes tilnærming til læring, som de mener reduserer elevene til dyr og ikke selvstendig tenkende og handlende individer.
For en sosial konstruktivist er lærerens rolle å være en fasilitator for elevenes læring. Her er det eleven som har eierforholdet til kunnskap, i og med at kunnskap er noe som stadig er i endring og derfor skapes. En naturlig konsekvens av en slik tankegang er jo selvsagt også at kunnskap ikke kan måles – for hvordan kan man måle noe som endres? En kan ikke trå ned i den samme elven to ganger. Lærerens rolle blir derfor både å vekke elevens indre motivasjon for læring, samtidig som læreren skaper ytre motivasjon ved å tilrettelegge rammene for læring på best mulig måte ut i fra eleven og elevgruppens samspill. Sosial kontruktivistene mener derfor at læreren, som fasilitator, skal sette betingelsene for læringsaktiviteten og fokusområdet blir derfor aktivitet. Læring skjer i fellesskap, der elevene samhandler og lærer av hverandre.
Kritikere av perspektivet har angrepet det for å være fullstendig relativistisk, hvor alt er å oppfatte som “sosiale konstruksjoner” i motsetning til objektive realiteter. I sosiologien er det imidlertid den “milde” varianten av sosialkonstruktivisme som er utbredt. Den avviser ikke eksistensen av reelle objekter, men er opptatt av betydningen av hva slags mening som tillegges slike.
Kilder:
- http://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/184490/Vedelden%2c%20Nina.pdf
- https://snl.no/sosialkonstruktivisme
Du leser nå artikkelserien: Læring
Du leser nå artikkelserien: Filosofi & vitenskap
Du leser nå artikkelserien: Kunnskapsledelse