Sosialisme

Hva er sosialisme?

Sosialisme (fra latin socius – følgesvenn, kamerat) er en politisk, sosial og økonomisk ideologi som ønsker økonomisk likhet mellom samfunnsmedlemmene, og som fremmer fellesskapets kontroll over økonomiske ressurser og produksjon. i motsetning til privat eierskap. Sosialismen legger vekt på sosial rettferdighet, økonomisk likhet og kollektivt ansvar for samfunnets utvikling.

Sosialisme er en politisk ideologi som ønsker økonomisk likhet mellom samfunnsmedlemmene, og en fellesbetegnelse for flere politiske retninger på venstresiden. Alt fra kommunister på ytterste venstre til sosialdemokrater identifiserer seg med sosialismen som overordnet ideologi.

Definisjon

Sosialisme er en ideologi som ønsker å organisere samfunnet slik at rikdom og ressurser fordeles mer rettferdig, og hvor samfunnet har større kontroll over økonomien.

Grunnprinsipp

Sosialisme forsøker å redusere økonomiske og sosiale ulikheter ved å omfordele ressurser og sikre at alle har tilgang til grunnleggende goder som helse, utdanning og bolig.

Produksjonsmidler som jord, fabrikker og naturressurser bør eies og styres kollektivt eller av staten, snarere enn av enkeltpersoner eller private selskaper.

Eksempel

En sosialistisk politikk kan innebære gratis helsetjenester og utdanning finansiert av høye skatter på de rikeste.

Et resultat av den industrielle revolusjonen

Den moderne sosialismen oppstod i forbindelse med den industrielle revolusjon i England. I begynnelsen av denne perioden med kraftige omveltninger i det økonomiske liv, flyttet et stort antall mennesker fra landsbygda, hvor det ikke var arbeid å få, og inn til byene hvor det var oppstått arbeidsplasser i de nye fabrikkene. I byene levet de under forhold som vi idag vil betrakte som elendige, og siden fabrikkeierne tjente store penger og ofte levet i overflod og luksus, var det mange som oppfattet dette som urettferdig. Det var urettferdig, hevdet de, at noen eide fabrikker og kunne leve av dem uten å arbeide, mens de som slet i fabrikkene ikke eide noe og derfor måtte leve av å selge sin arbeidskraft.

Likhet for alle

En sosialist ønsker at alle skal ha det noenlunde likt. Med dette mener han ikke bare likhet for loven eller at alle skal ha et likt utgangspunkt for å skaffe seg et godt liv, men at alle skal ha omtrent den samme levestandard. Denne levestandarden skal være uavhengig av den enkeltes egeninnsats, konferer slagord som «fra enhver etter evne, til enhver etter behov» og «del godene». Ifølge sosialisten er dette rettferdig. En slik holdning kalles egalitarianisme.

Staten eier alt og står for verdiskapningen

Grunnleggende i sosialismen er at produksjonsmidlene er eid og kontrollert demokratisk av et fellesskap, enten gjennom det offentlige, staten eller samvirker (eller en kombinasjon av disse).

Planøkonomi

Siden staten eier alt, står de også for all verdiskapningen som skjer i samfunnet. For å sikre optimal ressursutnyttelse og likhet for alle må økonomien planlegges og styres av staten. Sosialismen benytter derfor planøkonomisom sitt økonomiske system.

Sosialismen ønsker en demokratisk styring av økonomien, og de er skeptisk til private næringsinteresser og profittmotiver. I motsetning til tilhengere av kapitalismen og liberalismen har sosialistene et negativt syn på de frie-markedene (hvor det er privat eiendomsrett på produksjonsmidlene), ettersom de anser dem å skape skiller mellom rike og fattige.

Målet er et klasseløst samfunn

Sosialistene ser på arbeiderne ikke primært som individer, men først og fremst som medlemmer av en klasse, proletariatet. (Egentlig er proletariatet den mest revolusjonære del av arbeiderklassen.) Bedriftseierne tilhører en annen klasse, kapitalist-klassen eller borgerskapet. Inndelingen av befolkningen i klasser er særs viktig for sosialister, de hevder at hvert eneste individ tilhører en bestemt klasse alt etter hvilken økonomisk rolle det har i samfunnet. Sosialistene mener at det er et naturlig motsetningsforhold mellom de ulike klassene, og hevder at all historie er historien om klassekamp.

Ifølge sosialismen kan de store forskjellene mellom klassene bare utjevnes ved at det blir forbudt for privatpersoner å eie fabrikker og andre produksjonsmidler, og at alle isteden eier disse produksjonsmidlene i fellesskap. Dette betyr i praksis at de må eies av staten. Staten skal så sørge for at enhver får et arbeid i overensstemmelse med sine evner og interesser, og at alle får en lønn som er i overensstemmelse med de behov de har.

I en overgangsfase fra det kapitalistiske samfunn må man ifølge sosialismens fremste teoretiker, Karl Marx, ha sterk statlig styring med alt som foregår i samfunnet, mens målet er å opprette et «klasseløst» samfunn. Når dette er oppnådd etter en viss tid med «proletariatets diktatur», er det ikke lenger nødvendig med en sterk stat – all strid og uenighet og konflikter har nemlig ifølge sosialismen sin bakgrunn i konflikter mellom klassene. Ved dette stadium vil staten oppløse seg selv, og man kommer da over i det klasseløse kommunistiske samfunn.

Ideologiske retninger

Ideologien kalles sosialisme fordi den som middel til å etablere det egalitære samfunn tar til orde for sosialisering av samfunnets viktigste virksomheter, og altså gjøre dem til felleseide virksomheter. Sosialister er imidlertid uenige om hvor omfattende denne sosialiseringen bør være.

Sosialismen er på grunn av denne uenigheten splittet i flere retninger. De tre mest sentrale retningene er kommunisme, sosialdemokrati og anarkisme.

Kommunismen

Den fremste av sosialismens teoretikere, Karl Marx, tenkte seg en utvikling i to trinn: Det privatkapitalistiske samfunns innebygde motsetninger vil etter hvert føre til at arbeiderklassen blir politisk bevisstgjort; den vil lage en revolusjon og etablere et overgangsstyre, proletariatets diktatur.

Dette overgangsstyret skal være statssosialistisk, det vil si alle virksomheter skal overføres til arbeiderstatens eie. Men gradvis skal behovet for en diktatorisk stat bortfalle, og det spontant fungerende klasseløse samfunn skal vokse frem.

Tilhengerne av Marx’ form for sosialisme ble etter hvert kalt kommunister. Ved oktoberrevolusjonen i 1917 ble kommunismen gjort til offisiell statsteori i Russland (Sovjetunionen).

Siden ble den det også i store deler av det øvrige Øst-Europa, dessuten i flere asiatiske, noen afrikanske og i Cuba. Siden 1989 har de fleste av disse landene forlatt kommunismen.

Sosialdemokratiet

Eduard Bernstein og de såkalte revisjonistene tenkte seg også de sosialistiske idealer realisert gjennom statens overtagelse av de viktigste samfunnsaktiviteter.

I motsetning til kommunistene tok imidlertid revisjonistene til orde for at sosialiseringen skulle skje reformistisk, gradvis, ikke revolusjonært, og at den skulle skje ved at arbeiderne gjennom åpen politisk konkurranse sikret seg makt til å gjennomføre den.

Denne revisjonistiske form for sosialisme er etter hvert blitt kalt sosialdemokrati eller demokratisk sosialisme. Den har spilt størst politisk rolle i Nordvest-Europa.

Anarkismen

En tredje retning representeres av den såkalte anarkisme. Denne går inn for at all samfunnsmessig virksomhet skal overføres til små, intime og uavhengige fellesskap, og at det ikke skal være noen overordnet, organiserende makt, for eksempel en stat.

Retningen spilte en viss rolle innen russisk og europeisk arbeiderbevegelse på 1800-tallet. I Sør-Europa, særlig i Spania, betydde anarkismen også en del helt frem til 1936.

Nært beslektet med anarkismen er syndikalismen, en retning som ville gjennomføre sosialismen ved å føre makten over til arbeiderforeningene (syndikatene) ved de enkelte bedrifter.

Syndikalismen har vesentlig hatt tilslutning i Frankrike, særlig i begynnelsen av 1900-tallet. Den mer moderate britiske laugssosialismehar likhetspunkter med syndikalismen.

Grunnleggende verdier i sosialisme

1. Sosial rettferdighet: Målet er å redusere ulikhet og gi alle samme muligheter uavhengig av bakgrunn. Eksempel: Omfordeling av inntekt gjennom progressiv beskatning.

2. Felles eierskap: Ressurser og produksjonsmidler bør kontrolleres av samfunnet som helhet. Eksempel: Statlig eierskap av viktige sektorer som energi og transport.

3. Solidaritet: Samfunnet bør jobbe sammen for å løse felles problemer og hjelpe de svakeste. Eksempel: Sosiale sikkerhetsnett som arbeidsledighetstrygd og sosialhjelp.

4. Demokrati og deltakelse: Folk skal ha innflytelse over beslutninger som påvirker deres liv, både politisk og økonomisk. Eksempel: Demokratisk styring av arbeidsplasser eller lokalsamfunn.

5. Planøkonomi eller regulert marked: Markeder skal kontrolleres for å sikre at de tjener fellesskapet, ikke bare profitt. Eksempel: Prisregulering eller subsidier for viktige varer.

Sosialisme i praksis

I samfunnsdebatten gjør sosialismen seg utslag i at man ønsker:

Politikk

• Omfordeling av inntekt og rikdom gjennom progressive skatter.
• Offentlig finansiering av helse, utdanning og infrastruktur.
• Regulering av næringslivet for å hindre monopol og utnyttelse.

Økonomi

• Statlig eierskap av nøkkelindustrier (energi, vann, transport).
• Subsisider og reguleringer for å beskytte arbeidere og miljø.
• Kollektivt eierskap av arbeidsplasser eller kooperativer.

Samfunn

• Styrking av velferdsstaten for å sikre lik tilgang til tjenester.
• Fokus på likestilling og reduksjon av fattigdom.
• Prioritering av offentlig godt framfor privat profitt.

Fordeler med sosialisme

1. Sosial rettferdighet: Reduserer økonomiske ulikheter og sikrer lik tilgang til grunnleggende behov.
2. Stabilitet: Velferdsmodeller kan dempe sosiale konflikter og fattigdom.
3. Fellesskap og solidaritet: Oppmuntrer til samarbeid og kollektivt ansvar.
4. Miljøhensyn: Fokus på bærekraftig forvaltning av ressurser.

Kritikk av sosialisme

1. Effektivitet: Overdreven statskontroll kan føre til byråkrati og ineffektivitet. Eksempel: Sovjetunionens planøkonomi.

2. Frihet: Kritikere hevder at sosialisme kan begrense individuell frihet og insentiv til innovasjon. Eksempel: Begrensninger på privat eiendom.

3. Utjevning uten insentiv: Redusert ulikhet kan demotivere entreprenørskap og produktivitet. Eksempel: Kritikere hevder at for mye omfordeling kan redusere arbeidsviljen.

4. Risiko for autoritarisme: Sosialisme kan føre til maktkonsentrasjon i staten, som i diktatoriske regimer. Eksempel: Sovjetunionen under Stalin.

Sosialisme kontra andre ideologier

Kilder:

• https://no.wikipedia.org/wiki/Sosialisme
• https://snl.no/sosialisme
• http://filosofi.no/politikk/sosialisme/