En metafor er:
“et symbol er noe som står for noe annet – ofte noe som er mye dypere og mer sammensatt enn symbolet selv”.
Metaforer er en sammenligning uten sammenligningsord (som, liksom eller lik). Vi snakker med andre ord om ord, språklige uttrykk eller billedspråk som brukes med overført betydning eller billedlig betydning. Det vil si at vi skriver eller snakker om én ting for å uttrykke noe annet. Eksempler på metaforer er:
- Skogens konge (elgen)
- Å holde hjulene i gang (sørge for at en bedrift eller et samfunn fungerer som det skal)
- Å gå på trynet (å mislykkes)
- Vannvogna (å slutte å drikke alkohol)
- Alfa og omega (metafor for først og sist)
Ved å bruke metaforiske sammenligninger kan vi få sagt mye med få ord.
For Aristoteles innebærer metaforen at man «låner» et begrep fra et området der det «egentlig» hører hjemme, en forestilling som henger sammen med antikk teori om et naturgitt forhold mellom et ord og det ordet står for, sier Jan Grue.
Vanligvis innebærer en metafor at ordet eller uttrykket forholder seg til to betydningsområder, og at det skapes en forbindelse mellom dem (Jan Grue). Grammatisk framstår metaforen på flere måter (Wikipedia):
- som subjekt og predikativ: «Han er en uslepen diamant».
- som genitivskonstruksjon: «telefonkablenes nervefibre»
- som sammensetning: «skuggevev»
- som substantivfrase: «den blinde glassveranda»
- som apposisjon: «den stripete, skitne hyenen, skumringen»
- som setning: «Vindene kaster seg rundt og flykter».
Både metaforer, humor og lek hjelper oss med å gripe fatt i saker som er for kompliserte, gåtefulle eller truende til å hanskes med på en mer direkte måte (Bolman/Deal-94).
Metaforer kan også brukes for å gjøre det fremmede velkjent og det velkjente fremmed, eller for å plassere oss selv og andre på et sosialt kontinuum. Metaforer komprimerer kompliserte saker til forståelige bilder, og de kan påvirke våre holdninger, vurderinger og handlinger (Bolman(Deal-94).
