Bedrifter har tradisjonelt unngått å kun ha én leverandør for et spesielt produkt, så fremt at det finnes også andre leverandører finnes (Treleven & Schweikhart, 1988). Dette for å unngå å bli avhengig og styrt av en leverandør. Dette har vært et spesielt viktig moment når det er snakk om produkter som er kritiske for bedriftens virke. I slike situasjoner hadde man et ønske om å bruke flere leverandører for å sikre seg tilgang til produktene, til tross for at det går på bekostning av standardisering og skalafordeler.
Denne holdningen til antall leverandører har endret seg de senere årene. Minner (2003) hevder at fokuset har skiftet mot å skape langsiktige relasjoner med færre, men bedre leverandører. Sterkere relasjoner gjennom strategiske partnerskap etableres i håp om å styrke konkurranseevnen (Liao & Kao, 2011). Spekman (1988) satte allerede i 1988 et økt fokus på verdien av tette relasjoner mellom bedrifter og strategiske partnerskap, og siden den gang har utviklingen bidratt til å skifte krav ved leverandørvalg, slik at man nå heller retter fokus mot evnen til å knytte tette bånd, drive felles utvikling og å spille hverandre gode. Sarkar & Mohapatra (2006) finner i den sammenheng at tette strategiske relasjoner fordrer en relativt liten leverandørbase dersom man skal kunne oppnå en effektiv forsyningskjede. Valg og evaluering av leverandører blir derfor en stadig viktigere strategisk problemstilling (Araz & Ozkarahan, 2007).
Når vi skal vurdere hvor mange leverandører vi skal velge bør vi vurdere:
- Leverandørrisiko og sårbarhet
- Fleksibilitet
- Konkurransesituasjon
- Administrasjonskostnader
- Koordinering og kommunikasjonskostnader
- Relasjoner
- Innflytelse på leverandøren
- Skalafordeler
