Innholdsfortegnelse
Hva er den minst foretrukne medarbeider (LPC)?
Den minst foretrukne medarbeider, eller Least preferred Co-worker (LPC) på engelsk, er et konsept utviklet av Fred Fiedler i hans ledelsesteori kjent som Fiedlers kontingensteori. Fiedler bygger sin teori på innsikten han fikk fra Ohio-studien og Michigan-studiene (Grønhaug, Hellesøy, & Kaufmann, 2001:140)
Teorien prøver på å identifisere den beste lederstilen basert på situasjonsbestemte faktorer. LPC-scoren blir brukt til å måle:
en leders grunnleggende holdning til sin minst foretrukne medarbeider.
Fiedler mente at god ledelse er avhengig av et godt samspill mellom lederens personlige egenskaper og situasjonen. Han mente at en leder ikke er i stand til å endre atferd raskt. Fiedler skisserte derfor ledere som predisponerte. Deres lederstil er et uttrykk for deres personlighetstrekk og kan derfor i liten grad endres (Arnold, 2005:494). En leder kan fungere meget godt et sted, men dårlig ett annen sted. Dette fordi personlighetstrekkene deres ikke passer til alle situasjoner.
Grunnleggende prinsipper i Fiedlers kontingensteori
Lederstil
Ifølge Fiedler har ledere en fast lederstil som enten er oppgaveorientert eller relasjonsorientert. Denne stilen er relativt stabil og vanskelig å endre. En leder som er oppgaverelatert, vil derfor ikke kunne utvikle seg til å bli relasjonsorientert mente Fiedler.
En relasjonsorienert leder er en leder som prioriterer å skape gode relasjoner mellom medarbeiderne, mens en oppgaveorientert leder er en leder som fokuserer på å få oppgavene gjort.
Situasjonsfaktorer
LPC baserer seg på tre situasjonsvariabler som avgjør hvor fordelaktig situasjonen er for lederen. Disse variablene er:
