Personlighetsretningen fikk en renessanse på 80 tallet da man antok at lederens karisma og transformasjonsledelse var årsak til deres effektivitet (Andersen, 1995:21).
En studie utført av Den Hartog og medarbeidere (1999) i 62 land og kulturer, viste at kjennetegn som integritet (troverdighet, rettferdighet, ærlighet) og karisma (oppmuntrende, dynamisk, positiv, forutseende), sammen med gode kognitive ferdigheter (besluttsom, intelligent, problemløsende) ble fremhevet som viktige for effektiv ledelse i alle land og kulturer som ble undersøkt. De anså dermed grunnlag til å konkludere med at ledere ikke bare skiller seg fra ikke-ledere, men at det også er systematiske sammenhenger mellom personlige egenskaper hos ledere og hvor effektive de er for organisasjonen (Skogstad & Einarsen, 2002:21). Dette førte til en gjenopplivelse av trekkteorier.
Nye analyser av den tidligere trekkforskningen gjorde at Lord De Vader og Allinger (1986) fant ut at personlighetstrekk er sterkt assosiert med folks oppfatninger av lederskap. Kirkpatrick og Locke (1991) argumenterte også for betydningen av lederes personlige egenskaper, og hevdet at effektive ledere er distinkte mennesketyper på flere nøkkelområder. De trakk frem seks egenskaper som skilte ledere fra ikke-ledere:
- handlekraft
- ønske om å lede
- oppriktighet og integritet
- selvtillit
- kognitiv evne
- fagkunnskap
Disse egenskapene kan i følge Kirkpatrick og Locke være medfødt, læres eller begge deler. Disse ledertrekkene gjør noen mennesker forskjellig fra andre, og denne forskjellen må i følge dem anerkjennes som en viktig del av lederskapsprosessen (Peter G. Northouse, 2001:57).
