Sagbruks industrien valgte å flytte virksomheten sin stadig lengre østover på grunn av den stadig synkende kvaliteten og kvantiteten på råstoffet i Norge. I første omgang valgte næringen å ekspandere over Christianiaforden til Fredrikstad. Fredrikstad ble valgt fordi byen lå i nærheten av de store svenske skogene, samtidig som byen hadde havnekapasitet.
Etter hvert begynte den norske trevareindustrien også å etablere seg i Sverige, Finland og i Russland.
Disse forbindelsene ble imidlertid brutt av den 1. verdenskrig. Siden de norske entreprenørene i tillegg valgte å benytte seg av norskprodusert produksjonsutstyr skapte trelastnæringen også betydelig vekst i verkstedsindustriens eksport gjennom sin vei østover.
Veien til Sverige
Perioden etter 1850 er den store ekspansjonsperioden østover til svensk trelasthandel, og det er i denne perioden de store skogområdene i Norrland for alvor åpnes for utnyttelse. Mens norsk trelasteksport fordobles i perioden mellom 1850 – 1875, for så å falle av mot århundreskiftet, øker svensk trelasthandel i de samme 50 årene sin eksport med tolv ganger så stort volum. Her var det med andre ord ekspansjonsmuligheter som det ikke fantes maken til i Norge, og det var naturlig at også norske interesser grep sjansen.
Forutsetningene for at 1850 – årene skulle bli et markert gjennombruddperiode i Sverige ligger i en kombinasjon av tre faktorer:
- Etableringsretten ble utvidet. Begrenset ansvar innført (A/S selskaper) og eksporttollen på de viktigste sagbruks varene tatt bort i 1840 – årene.
- Engelskmennene satte ned trelasttollen kraftig fra 1842 til 1851, for så å fjerne den helt.
- Man hadde en generell høykonjunktur første halvdel av 50 – årene.
