Begrepet phronesis er hentet fra den greske filosofen Aristoteles. Phronesis er gresk og betyr klokskap (Stigen, 1996). Aristoteles hevder at phronesis er:
“innsikt i hvordan noe bør være, og den som har innsikt i hvordan ting bør være, kan også handle slik det bør handles til det beste for seg selv og samfunnet”.
Phronesis er en livspraktisk kompetanse som er basert på kulturelle og sosiale standarder for moralsk riktig handling ut i fra det samfunnet vi alle er en del av. Denne kompetansen er knyttet til livsførsel og mål for rett og galt (Ellingjord og Moe, 1993).
Aristoteles skiller mellom moralske og intellektuelle egenskaper/dyder. Aristoteles begrep sophia som betyr visdom, er en teoretisk type og er av en intellektuell karakter. Sophia er det motsatte av phronesis, som er av en praktisk type, men som også er av en intellektuell karakter (Vetlesen & Nortvedt, 1994).
Sophia er teoretisk kunnskap, som betegnes som know how, phronesis er praktisk kunnskap som blir betegnet som know why (Ellingjord & Moe, 1993).
Når det gjelder den moralske karakteren må vi gå ut i fra en persons holdninger og egenskaper, der personen velger å utøve handlinger som henger sammen med den praktiske fornuften. Aristoteles sier at menneskets moralske karakter omhandler handlinger, og at handlingene ikke krever noen forstandsmessige eller intellektuelle kvaliteter. For å forklare hvorfor en holdning er god, må det henvises til en intellektuell dyd. En slik intellektuell dyd er i dette tilfellet klokskap/phronesis.
Phronesis er den moralske vurderingen som må legges til grunn for menneskers handlinger. Det betyr at enhver som vil anvende kunnskap må vurdere dette blant annet ut fra hva som er godt og hva som tjener det gode. Aristoteles hevder at:
“Den kloke er den som innser hva som i den foreliggende valgsituasjon er til det beste for ham og som derfor legger en bestemt mening, som dermed blir den rette mening, til grunn for sin beslutning om hva han skal gjøre… slik at beslutningen er bestemt ut i fra en mening, nemlig den mening som den som innser hva som er til det beste for ham, ville la sin beslutning bestemme ut i fra” (referert i Stigen, 1996 s. XXIV)
Som vi ser vil den kloke ta den beslutningen som er til det beste for den kloke selv. Beslutningen skal samtidig være den beste for den eller det som den kloke tar skal ta en avgjørelse i forhold til.
Hva sier egentlig Aristoteles om hvordan klokskap læres? Han hevder at Phronesis ikke kan læres slik tekniske ferdigheter (techne) kan læres. Phronesis som intellektuell dyd må læres gjennom erfaringer. Aristoteles viser både til hvordan den intellektuelle og den moralske dyden læres:
“Den intellektuelle dyd har for det meste sitt opphav i og utvikles ved undervisning, derfor krever den erfaring og tid. Den moralske dyd er imidlertid oppstått av vanen, derfor kalles den ”ethike” (etisk), nesten det samme som ”ethos” (vane)” (Stigen,1996, s. 19).
Den moralske dyden derimot er tillært gjennom vanene våre, og er en del av våre etiske handlinger.
