Innholdsfortegnelse
Privilegiesystemet
Den økonomiske styringen skjedde i første halvdel av 1800-tallet gjennom diskriminerende privilegier. Et viktig kriterium for tildeling av privilegium var suksess. Man forsøkte å bevare suksessen ved å støtte de suksessrike. Det gjorde at forholdene ble lagt til rette for at det kunne utvikle seg et sterkt borgerskap med basis i produksjon og handel ut fra Norges natur gitte komparative fortrinn.
Privilegiesystemet gjordet det mulig for en relativt begrenset krets å konsentrere og konsolidere virksomhet. Vi fikk derfor en liten krets med stor makt. Denne kretsen utgjorde storborgerskapet.
Klassisk kapitalisme
Økonomien i perioden fra 1600 til begynnelsen av 1800-tallet var i Norge preget av det mange kaller en klassisk kapitalisme. Dette fordi markedet besto av små økonomiske enheter som levde i mild konkurranse med hverandre innenfor et dominerende markedssystem som fungerte godt.
Napoleonskrigene driver utviklingen
Napoleonskrigene som varte i tolv år, fra utbruddet i 1803 til nederlaget ved Waterloo i 1815, preger den økonomiske utviklingen i hele Europa første halvdel av 1800-tallet.
Napoleonskrigene skapte en økonomisk etterkrigskrise i hele Europa som også Norge ble rammet av. Årene etter 1814 ble preget av å være den verste økonomiske depresjon Norge har opplevd. For at Norge skulle fungere som selvstendig stat, måtte det ryddes opp i det økonomiske kaos.
Unionstiden og embetsmannsstaten
Danmark må gi fra seg Norge til Sverige etter Kielfreden. Kieltraktaten blir undertegnet 14. januar 1814. Norge erklærer seg som selvstendig land 17. mai, men må i løpet av sommeren gi tapt for den svenske hæren. I den nye unionen får Norge beholde Stortinget og en egen grunnlov.
Fra å være en tett integrert stat med Danmark ble Norge nå en egen stat som delte konge med Sverige. Den løse unionen mellom Norge og Sverige varte fra 1814 til 1905, og kalles ofte for unionstiden.
Den politiske makten i Norge var i denne perioden hos embetsmennene. De utgjorde enn liten gruppe i det norske samfunnet, ca 2000. Likevel var det de som hadde makten. De hadde ingen adel å konkurrere med, og borgerskapet var heller ikke noen maktfaktor tidlig på 1800-tallet. Siden bønnene var lite politiske beviste på sin egen utvikling valgte de heller å la embetsmennene styre landet, da de hadde god utdannelse og penger. Embetsmennene dominerte derfor alle viktige stillinger i samfunnet.
Perioden frem til 1830 var for Norge en en tøff økonomisk periode med devaluering, stor gjeld og nederlag i en smuglersak som medførte at staten måtte betale store omkostninger takket være svak utenrikspolitisk dekning fra Sverige. Etter hvert ble økonomien stabilisert, Norge gikk med overskudd og handelen med utlandet gikk bedre.
