Fra 1537 til 1814 var Norge underlagt dansk styre. Med et pennestrøk ble nesten halvparten av landets eiendom konfiskert av kongemakten i 1537. Presteskapet, som hadde stor makt som en egen organisasjon, ble også gjort om til statskirken, administrert fra København. I denne perioden ble Norge styrt av (hovedsakelig) danske adelige lensherrer, som opptrådte som mellommenn mellom bøndene og Oldenborg-kongen innen rettsvesen, skatte- og tollinnkreving (Wikipedia).
Innenfor Kalmarunionen hadde alle de tre rikene sine egne riksråd, det vil si forsamlinger av aristokrati og geistlige kongen styrte i samforstand med. De tre rikene hadde også formell status som selvstendige riker under felles konge. Men på riksmøtet i København 1536 måtte Christian 3 i den såkalte “Norgesparagrafen” i sin håndfestning love den danske adelen at Norge skulle opphøre å være selvstendig rike, men for fremtiden være underordnet Danmarks krone på linje med de danske landskap (Store Norske).
Lensherrer og fogden
Administrativt var Norge i perioden delt inn i ca. 20 len av forskjellig størrelse. De ble administrert av lensherrer på vegne av kongen. Kongen økonomiske kontroll over disse ble stadig bedre ved at lensherrene i økende grad var pliktig til å levere regnskap over inntekter og utgifter, for så å beholde en viss andel av overskuddet. Dette sto i motsetning til ordningen tidligere i perioden, da lensherren mottok lenet mot en fast avgift, og selv kunne beholde resten av overskuddet (Store Norske).
Lensherrens fremste medhjelper var fogden, som sto for mye av den praktiske forvaltningen i sine embetsdistrikter (fogderier). Fogden var i utgangspunktet personlig knyttet til lensherren. De tette båndene mellom lensherre og fogd kunne føre til embetsmisbruk og korrupsjon, men i løpet av første halvdel av 1600-tallet kom fogden under statlig kontroll som kongelig embetsmann (Store Norske).
Første halvdel av 1500-tallet representerer på mange måter et bunnpunkt i norsk historie. Befolkningen var på sitt laveste, landet hadde mistet sin selvstendige status, og gjennom reformasjonen hadde kongen fått råderett over alt jordegods kirken tidligere hadde eid (Store Norske).
