Darwin sin evolusjonsteori har lært oss at livet til mennesket og alle andre levende organismer er en kontinuerlig utviklingsprosess hvor våre genetiske egenskaper over tid for å tilpasse oss bedre til det miljøet vi lever i.
Innholdsfortegnelse
En primat som levde et liv i trærne
Våre forbedre var for 50 millioner år siden primater som var tilpasset et liv i trærne med:
- Fremadrettede øyne med tredimensjonalt fargesyn.
- Lemmer med gripefunksjon (motstilt tommel)
- Føder ofte kun én unge om gangen (to brystvorter)
- Relativt stor hjerne med sterk utvikling av sensoriske og motoriske områder samt områder for koordinasjon.
Disse primatene utviklet seg etterhvert til aper som var spesialisert med:
- Større hjerner, hvor synsbarken er sterkt utviklet mens området for luktesansen er redusert
- Kinntenner beregnet til å spise frukt.
- Seksuell størrelsesforskjell
4,1 millioner år siden – mennesket skilte lag fra apene
Moderne darwinister mener at menneskets evolusjonsprosess skilte lag fra apenes nåværende slektning sjimpansen for rundt 4,1 millioner år siden.
Den første evolusjonære utviklingen var at menneskets forgjengere begynte å gå på sine bakbein for å kunne bruke forbena til mere praktiske formål enn å kun bevege seg fremover, hoppe o.l. Først trodde vi at dette var et resultat at våre forfedre levde på store åpne sletter. Senere utgravninger viser at våre forfedre levde i svært ulike miljøtyper. Noe som gjør at det er vanskelig å knytte våre forfedres gange på to-bein til et spesifikt miljø.
Funn av utdødde ape-mennesker, Australopitheciner, viser at deres hjernestørrelse ikke skilte seg fra dagens sjimpanser, og at deres hjernestørrelse ikke vokser nevneverdig de nest 2 millioner år.
2,5 millioner år siden – klimaendringer endret våre matvaner
Klimaendringer i form av en kraftig nedkjøling for ca. 2,5 millioner år siden tvang antagelig australopithecinene til å supplere den vanlige kosten med nye matvarer ettersom den vanlige maten på denne tiden ble mindre tilgjengelig. Dette fører til to forskjellige evolusjonslinjer som skaper to ulike slekter:
- Paranthropus, hvor det skjer tilpasning til grovere matvarer ved at tann- og tygge-apparat forstørres
- Homo, hvor tann- og tygge-apparatet forminskes. Homo slekten er menneskets forfedre.
Hypotesen er at Paranthropus tilpasser seg ved å få større tenner og Homo tilpasser seg ved å bruke hendene mer.
Slekten Homo – 2,4 millioner år siden
De eldste fossiler av Homo slekten er rundt 2,4 millioner år gamle og ble funnet i Øst-Afrika, sammen med de første primitive steinredskapene. Dette var avhugde steinflak fra rullestein som kunne brukes til å skjære med, mens den tilhuggede kjernen antagelig ble brukt til å dunke og hakke med. Redskapene var på mange måter en erstatning for et stort tannsett som Paranthropus hadde. Føden var frukt og bladknopper i kombinasjon med røtter, insekter, larver, mark og åtsler. Etter hvert gikk mennesket over til å bli kjøtteter.
Fossile funn viser at en hel rekke forskjellige menneskelignende aper utviklet seg, men de fleste av dem overlevde ikke. Til slutt fikk noen av dem en hjerne som var stor nok til å sette dem i stand til å forsvare seg mot sine naturlige fiender.
Fossilene til de første artene av slekten Homo viser at de hadde en føde- og arbeidsdeling, og er det første skrittet vi ser mot en samfunnsdannelse. Dette var et revolusjonerende brudd med den naturhistoriske grunnregel om at individer – selv når de samarbeider som løvinner om å fange et bytte – alene er opptatt av å skaffe føde til seg selv og eget avkom. Denne nye samarbeidsform har sannsynligvis stimulere en utvikling av hjernen, blant annet utviklingen av kommunikasjon mellom gruppens medlemmer om føde- og arbeidsdelingen.
