Hva er viten ?
Diskusjonen om hva som bør legges i begrepet vitenskap har foregått helt siden oldtiden, og mange velger forsatt å følge Platon og Aristoteles betraktninger omkring vitenskapsbegrepet. Platons syn kan best illustreres gjennom følgende enkle eksempel.
Når har jeg rett til å si “Jeg vet“, spør Platon.
La oss tenke oss følgende replikkveksling:
– Hva er klokken ?
– Den er over ti
– Vet du det ?
– Nei, men jeg antar det
Replikkvekslingen viser at vi kan skille mellom å vite og å anta. Hva går skillet ut på, spør Platon. Er viten sanere enn antagelse? Ikke nødvendigvis. Klokken er over sju, viser det seg. Den som har en riktig antagelse, har sannheten like fullt som den som vet. Hva er så forskjellen på viten og riktig antagelse? Hva man vet, sier Platon, må man kunne begrunne det man påstår. Den som hevder å ha viten, må kunne si hvordan han vet det. Dvs. at han må kunne legge frem grunnene sine. Den som derimot bare har riktig antagelse, kan ikke forklare hvorfor det han hevder er sant (Stigen -83).
Å vite = Antagelser som man kan begrunne/dokumentere
Å anta = Antagelser som man ikke kan begrunne.
Rent praktisk vil den som bare antar, greie seg like godt som den som vet, bare antagelsene er riktige. Men fordi en antagelse ikke kan underbygges med grunner, kan den heller ikke læres videre på samme måte som viten. Den som bare har riktig antagelse, er ute av stand til å forklare hvorfor han mener som han gjør, og han kan derfor ikke få andre til å forstå hvorfor de antagelser han har, skulle være de riktige. Det er dette som gjør viten mer verdifull enn andre former for kunnskap, sier Platon (Stigen-83). Aristoteles var elev av Platon, men var på dette punktet ikke helt enig med Platons betraktninger omkring viten og vitenskap.
