Fattigdom og fattigdomsbekjempelse

Hva er fattigdom?

Fattigdom er som vi alle vet å ha for lite penger og materielle goder til å leve et tilfredsstillende liv. Vi skiller her vanligvis mellom:

• Absolutt fattigdom – er å ikke være i stand til å dekke fysiske primærbehov som nok mat, klær og bolig.
• Relativ fattigdom – er at man ikke har nok midler til å delta fullt ut i det samfunnet man lever i. Hvis du er fattigere enn de fleste andre i landet ditt, opplever du relativ fattigdom. I Norge regnes du for eksempel som fattig hvis du tjener mindre enn 60 prosent av medianinntekten.

Fattigdomsgrense

Verdensbanken opererer med en fattigdomsgrense på 1,9 dollar/dag (PPP-justert). Mennesker som lever under fattigdomsgrensen anses idag å være absolutt eller ekstremt fattig, og innebærer at man ikke har nok penger eller ressurser til å dekke daglige basisbehov som mat, klær, husly og tilgang på grunnutdanning og primær helsetjeneste. Mennesker som er absolutt fattig lever et liv preget av nød og mangel på trygghet, forutsigbarhet, valgmuligheter og innflytelse.

Hvor mange fattige finnes i verden?

I 2017 levde 767 millioner mennesker i absolutt fattigdom i følge FN. En kraftig nedgang i forhold til 1999, hvor 1,7 milliarder mennesker levde under fattigdomsgrensen i følge FN. Antall fattige har dermed falt mye de siste 20 årene.

Stadig flere fattige bor i mellominntektsland

FN påpeker på sidene sine at mens de fleste fattige mennesker tidligere bodde i såkalte lavinntektsland, bodde 70 prosent av de fattigste i verden i 1999 i mellominntektsland som India, Nigeria og Indonesia. Noe som betyr at selv om landene er blitt rikere, har dette skapt stadig større forskjeller mellom rike og fattige innbyggere.

Hva skaper fattigdom?

Det er mange og komplekse årsaker til fattigdom. FN trekker frem følgende ytre og interne forhold som gjør land fattige:

Ytre forhold

• Kapitalflukt – Kapitalflukt vil si å flytte store pengesummer fra et land til et annet. Selv om dette ikke trenger å være ulovlig, gjør dette at de fattigste landene mister store skatteinntekter som de kunne brukt på å bygge opp landet sitt. Ulovlig kapitalflukt som kommer fra  hvitvasking av penger, kriminalitet, bestikkelser og korrupsjon er idag et stort problem for de fattigste landene. FN sier at mer enn 1200 milliarder dollar er ulovlig kapitalflukt fra de fattigste land hvert år. Dette er ti ganger så mye som verdens land til sammen gir i bistand.
• Klimaendringer – Klimaendringene fører til stadig mer ekstremvær som orkaner og tørke. Dette rammer de fattige landene rundt ekvator oftere og hardere enn de rike landene i Nord-Europa og Nord-Amerika. Fattige land har dessuten færre ressurser til å forberede seg på slikt ekstremvær, og til å bygge opp landet igjen etter naturkatastrofer. De er derfor ekstremt sårbare for slike ødeleggelser.
• Gjeld – På 70- og 80-tallet tok mange fattige land opp lån fra industrialiserte land, Verdensbanken og IMF. Denne gjelden er en grunnleggende årsak til fattigdommen i disse landene, da de bruker dobbelt så mye i nedbetaling av gjeld som det de mottar i bistand. Istedenfor å forbedre landete sitt må de bruke inntektene på å betale gjeld som ofte er tatt opp av undertrykkende eller korrupte regimer som har brukt pengene på seg selv istedenfor å bygge opp landet. Selv om verdensbanken og IMF de senere årene har begynt å slette mye av denne gjelden, er dette noe som tynger alle fattige land idag.
• Verdenshandel – Mange utviklingsland lå under europeisk styre i kolonitiden. Disse Europeiske landene brukte disse råvarene til å bygge opp sin egen industri og bli rike. Fattige land eksporterer fortsatt hovedsakelig disse råvarene som de må selge stadig rimeligere på verdensmarkedene, for så å bruke disse pengene på å kjøpe ferdigvarene de trenger istedenfor å lage dem selv. Resultatet blir at selv om mange land er rike på naturressurser, tjener de lite på verdenshandelen.
• Manglende tilgang til kapital – Fattige land har ikke tilgang til kapital og de har problemer med å tiltrekke seg investorer som er villig til å investere i infrastrukturen og næringslivet landet trenger. Dette til tross for at dagens rentenivå ligger rundt null og at kapitalmarkedene i Vesten er overlikvide. Det er flere årsaken til dette. Den viktigste er kanskje at investeringer i et utviklingsland medfører ofte høy risiko og utfordrende arbeidsforhold. Skal en investor lykkes kreves det god lokalkunnskap og omfattende erfaring i å håndtere ukjente markeder. Dessuten bidrar strengere reguleringer og høy omdømmerisiko i Vesten at mange investorer vegrer seg.

Interne forhold

• Dårlig styresett – Et land med godt styresett har institusjoner og ledere som tar vare på befolkningens behov, mens et land med dårlig styresett mislykkes her og klarer ikke å sørge for velferd og sikkerhet for sine innbyggere.
• Krig og konflikt – Krig og konflikt gjør det vanskelig for mennesker å livnære seg, og at staten må bruke store ressurser på krig og konflikter istedenfor å forbedre levevilkårene for innbyggerne. Krig fører til at folk må flykte og forlate jorden, jobben eller skolen sin. Alt dette hindre økonomisk utvikling.
• Korrupsjon – Korrupsjon fører til skjev fordeling av ressurser og skaper stor mistillit til det politiske systemet, samtidig som landet mister store inntekter fra skatter og avgifter og får økte kostnader.

Hvordan bekjempe fattigdom?

Å bekjempe fattigdommen i et land er primært et nasjonalt ansvar som myndighetene har det overordnede ansvaret for. Selv om dette er riktig har vi alle et ansvar for å hjelpe til med å bekjempe fattigdommen i verden. Noe vi kommer tilbake til i neste artikkel om bedriftens samfunnsansvar i fattigdomsbekjempelsen.

For å unngå utstrakt fattigdom må et land ha et fungerende skatte og avgiftssystem, en god fordelingspolitikk, lover og regler som beskytter investorenes investeringer, en god infrastruktur, kvalifisert arbeidskraft, tilstrekkelig med kraft (strøm) og en velfungerende finanssektor med som er knyttet til åpne, velfungerende markeder. Utviklingsland mislykkes å skape dette og blir derfor et utviklingsland, hvor mange lever under fattigdomsgrensen. Å endre på dette er ikke lett og det er ikke gjort over natten.

Selv om ovenstående faktorer må på plass for å eliminere fattigdommen i et land, løser disse forholdene ikke fattigdomsproblemet i seg seg. For å løse fattigdomsproblemet må landet mangedoble sin egen verdiskapning, samtidig som ovenstående forhold blir etablert.

For å mangedoble landets verdiskapning må disse landene gjøre noe med hvordan verdiene skapes. Istedenfor å produsere råvarene som selges til utlandet uforedlet, må landet klare å ta over større deler av verdiskapningsprosessen og stå for større deler av videreforedlingen enn idag. Dette vil ikke bare øke verdiskapningen i landet, men også forbedre handelsbalansen ved at de slipper å måtte importere så mye dyre ferdigvarer (ved at disse produktene nå produseres i landet).

Sør-Korea og Singapore er land som har vist oss at det er mulig å gjøre et utviklingsland til et industrialisert land på kort tid. De har mangedoblet verdiskapingen på få tiår. Noe Kina også er i ferd med å gjøre. Disse landene har investert stort i bedrifter, veier og infrastruktur, og utviklet sine markeder, kraftforsyning og skapt en velfungerende finanssektor.

Strategier for fattigdomsbekjempelse

Selv om det finnes mange måter et land kan bekjempe relativ fattigdom på, kan strategiene som benyttes grupperes i to grupper:

• Staten kan prøve å hjelpe alle i et område (Dvs. gjøre alle rikere)
• Staten kan omfordele ressursene, også kalt en “Robin Hood” strategi: – “Vi tar fra de rike og gir til de fattige”

Strategi 1: – Gjøre alle rikere

Den enkleste måten å prøve å hjelpe noen på er å prøve å gjøre alle rikere, inkludert de fattige. Flere har prøvd å benytte denne metoden etter at økonomene Dollar og Kraay (2002) viste at når et lands økonomi vokser, vokser inntekten til de fattige prosentvis like mye som gjennomsnittsinntekten.

Problemet med denne strategien er bare at rike personer som f.eks. har 1 million kroner får 100.000 kroner mer hvis skatter og avgiftene reduseres med 10%, mens de som kun har 1000 kroner kun får 100 kroner ekstra. Denne strategien gjør derfor de rike enda rikere og resulterer bare at fattigdomsgrensen blir flyttet høyere.

Strategi 2: – Omfordeling av ressursene

Den andre strategien er å satse på en omfordeling, hvor vi tar fra de rikeste for å gi til de fattigste. For å gjøre det må man utforme politikk som er svært målrettet mot de fattige vi ønsker å hjelpe. Noe som kan være vanskelig å få til i praksis.

Strategivalg

Siden det “å hjelpe alle” gjør de rikere enda rikere i forhold til de fattige velger de fleste å satse på en omfordeling av ressursene. F.eks. ved at de rike får høyere skatter og avgifter, mens de fattige får mindre skatter og avgifter, eventuelt subsidier, tilskudd eller lignende for å øke deres kjøpekraft. Kun ved å omfordele ressursene til den fattige delen av samfunnet kan vi redusere de økonomiske ulikhetene i samfunnet.

Krever helhetlig ressurs tenking

De fattiges livssituasjon blir også påvirket av hvordan andre bruker ressursene.

Skal vi nå de fattige med tiltak som er effektive på lengre sikt, må tiltaket omfatte alle interessentene, da de fattiges livssituasjon også blir påvirket av hvordan andre bruker ressursene. Ønsker vi å hjelpe de fattigste må vi samtidig ta hensyn til relasjonene de fattiges har til andre befolkningsgrupper som de konkurrerer med om tilgangen på ressursene.

Virkemidler for å bekjempe fattigdom

Hvilke virkemidler vi bør benytte for å bekjempe fattigdommen i et land eller område på er avhengig av landet/områdets situasjon og hvor fattige de trengende er. Dvs. om de er absolutt eller relativt fattige.

Ser vi på de fattigste landene viser entydig statistikk at den beste måten å bekjempe fattigdommen på er å benytte denne typen virkemidler:

• Gjøre familien selvhjulpne med det de trenger for å livnære seg, f.esk. såkorn og redskaper hvis de er bønder.
• Skape arbeidsplasser er den mest effektive måten å bekjempe fattigdom på.
• Bekjempe sykdommer. For å kunne livnære seg selv uten økonomisk støtte fra noen må folk være friske. Syke folk kan ikke jobbe og krever at andre må ta seg av dem. Noe som reduserer familiens evne til å livnære seg selv på.
• Forbedre de fattiges infrastruktur slik at de har tilgang til vei, strøm, vann og andre nødvendigheter de trenger for å kunne livnære seg på.
• Få kvinnene ut i arbeidslivet. Istedenfor å sitte hjemme og leve av mannens inntekt, kan husstanden øke sin levestandard kraftig ved at kvinnene også har betalt arbeid
• Økt utdannelse. Ved å gi de fattige, kvinner og menn, økt utdannelse blir de kvalifisert til å utføre bedre betalte jobber enn de har idag.
• Prevensjon. De fattigste er de som får flest barn, og jo flere barn hver familie får, jo flere har de å brødfø og gi en utdannelse til. Noe som gjør den stadig fattigere.
• Redusere effekten av klimaendringene som skaper ekstrem vær i form av storm, flom og tørke som ødelegger deres avlinger og livsgrunnlag.

Bedriftens samfunnsansvar

For å bekjempe fattigdommen i verden må alle bedrifter ta et samfunnsansvar. Ikke bare for å bekjempe den eksisterende fattigdommen, men også for å unngå at fattigdom oppstår. Vi snakker da ikke bare om den absolutte fattigdommen, men også den relative.

Når vi snakker om å ta samfunnsansvar mener vi at alle bedrifter må ta et større ansvar for fattigdommen de opplever i sin hverdag enn det lovverket pålegger dem å gjøre. Hvilket samfunnsansvar bedriften bør ta for å bekjempe fattigdom er avhengig av bedriftens størrelse, hva bedriften holder på, hvor den operer og hvilken fattigdom som finnes rundt denne virksomheten. Disse forholdene vil vi komme nærmere inn på i en egen artikkel.

Kilder:

• FN. Hentet 30.09.2020: https://www.fn.no/tema/fattigdom/fattigdom
• Wikipedia. Hentet 30.09.2020: https://no.wikipedia.org/wiki/Fattigdom
• SNL. Hentet 01.10.2020: https://snl.no/fattigdom
• Regjeringen. Hentet 02.10.2020: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/privat_sektor/id2569335/
• David Dollar og Aart Kraay. (2002). “Growth is Good for the Poor,” Journal of Economic Growth, 7, 195-225.