Buddhismen (Fakta, religion og atferd)

Buddhismen er en “ikke gudelig religion” og livsfilosofi som er basert på læren til den indiske prinsen Siddharta Gautama som levde fra ca. 563 f.Kr. til ca. 483 f.Kr. i Nord-India/Nepal.

Hva er buddhismen?

Siden buddhismen er rundt 600 år eldre enn kristendommen og Islam regnes buddhismen idag som en av verdens eldste praktiserende religioner. Det anslås idag at det finnes omkring 500 millioner buddhister i verden. Hovedvekten av dem lever i sør-øst Asia (Burma, Thailand, Laos, Kambodsja), Sri Lanka og de nordøst-asiatiske landene Tibet, Mongolia, Kina, Korea, Japan og Taiwan hvor buddhismen er den dominerende religionen. 

I disse landene er det mange som praktiserer buddhisme sammen med sjamanisme, animisme, taoisme, konfucianisme, shintoisme og andre tradisjonelle religioner og filosofier, men det er også mange buddhister som ikke er knyttet til noen organiserte trossamfunn.

Sammenligner vi buddhismen med andre religioner er det lett å se at hinduismen og buddhismen alltid har påvirket hverandre i ulike retninger, noe som har sammenheng med at de begge oppsto i India.

Buddhismens tre juveler

Buddhismen er bygd opp av tre juveler som er:

1. Buddha – buddhismens lærer
2. Dhamma – selve læren
3. Sangha – felleskapet til dem som slutter seg til læren (klosterlivet)

Hvem var Siddharta Gautama (Buddha)?

Buddhismens grunnlegger Siddharta Gautama var en prins i et lite kongedømme i Lumbini, et sted som i dag tilhører Nepal. En bortskjemt prins som vokste opp i en beskyttet og luksuriøs tilværelse i sin fars palass.

Når han ble eldre fikk han for første gang se en gammel mann, en syk mann, en død mann og en munk. Han begynte å lure på hva dette livet egentlig var for noe. Spesielt gav hans møte med en munk et inntrykk for freden han søkte etter. Han bestemte seg derfor å gi opp det sløve livet i palasset, med kone og barn for å bli munk. Han var nå 29 år.

Han gikk i lære hos to guruer og praktiserte askese med sine fem egne disipler. Senere gav han opp askesen og bestemte seg for å søke middelveien mellom askese og rikdom.

Når Siddhartha var 35 år opplevde han en oppvåkning i Bodh Gaya, der han:

– husket alle sine tidligere liv
– så sammenhengen mellom ett liv og det neste
– innså de fire edle sannhetene

Opplevelsen gjorde Siddhartha til en buddha som betyr  «en som har våknet». Selve begrepet «buddha» stammer fra verbet «budh», som betyr «å våkne» eller «å bli opplyst» og «å begripe».

Siddhartha fikk denne æresbevisningen fordi han skjønte hvordan alt henger sammen og fant en metode for å gjøre slutt på all lidelse i tilværelsen og oppnå nirvana gjennom å følge en åtteleddede vei. Denne oppvåkningen og det den lærte han er idag utgangspunktet for buddhismen. Siddharta var med andre ord ingen gud eller sønn av gud. Han var født som menneske men oppnådde en visdom som gjorde at han ble mer enn et menneske – en buddha.

Etter oppvåkningen vandret Buddha rundt som lærer på store deler av det indiske subkontinentet i 45 år for å lære folket veien som fører til slutten på lidelsen og nirvana, før han selv gikk inn i nirvana 80 år gammel. På veien ordinerte han sine følgesvenner. Først bare munker, senere også nonner.

Hva er lidelse?

Buddhismen går i korte trekk ut på å fjerne lidelsen i folks liv gjennom å følge en åtteleddet vei. For å forstå buddhismen må vi derfor forstå hva buddhismen legger i begrepet lidelse.

Buddha skiller mellom tre ulike nivåer for lidelse:

1. Alt vi til vanlig oppfatter som en lidelse, f.eks. fødsel, sykdom, alderdom og død, ubehagelige opplevelser etc. er en lidelse.
2. En lykkelig følelse eller en heldig livssituasjon er ikke evigvarende. Den forandrer seg før eller senere, og når det forandrer seg vil dette medfører en lidelse. En lykkefølelse er ikke evigvarende. Den vil før eller senere resultere i en lidelse.
3. Verden er full av fysiske og mentale krefter som til sammen danner vår selvoppfattelse (individet/”jeg”), men siden disse kreftene er i stadig endring vil også vår egen selvoppfattelse endre seg over tid. Noe som skaper et nytt sett av lidelse før vi igjen finner harmoni i tilværelsen gjennom å følge en middelvei.

De fire edle sannheter

Buddha så på det fysiske livet på som en kontinuerlig lidelse, hvor man er bundet i et livshjul (Samsara), inntil man når en fullstendig oppvåkning.

Grunnlaget for Buddhas lære er “De fire edle sannheter” som forklarer årsakene til lidelsen i tilværelsen og hvordan denne lidelsen kan fjernes.

De tre første læresetningene (sannhetene) er egentlig ikke noe annet enn logiske trinn i et resonnement, som leder frem til det fjerde hovedpunktet som forklarer hvordan denne lidelsen skal fjernes gjennom å følge en middelvei.

“De fire edle sannheter” er:

1. Sannheten om utilfredsheten
   Mening: Livet er fylt av lidelse, frustrasjoner og mangel på lykke som et resultat av at alt forandrer seg hele tiden. Livet er “en dal av tårer” pga. forhold som hat, sjalusi, misunnelse, misnøye, sykdom, alderdom og vissheten om døden. 
2. Sannheten om utilfredshetens opphav
   Mening: Årsaken til denne lidelsen ligger i begjæret; klyngingen til verden på en slik måte at den fører til lidelse – pga. ønsket om sanseglede, ønsket om å gjøre slutt på det ubehagelige, begjæret etter å fortsatt leve osv. Et begjær som fører til konflikter mellom mennesker og nasjoner.
3. Sannheten om utilfredshetens opphør
   Mening: Veien til å fjerne lidelsen ligger derfor i å fjerne dette begjæret og klyngingen til verden. Lidelsen er kun midlertidig, slik at når dette begjæret fjernes oppnås Nirvana.
4. Sannheten om den åttedelte veien
   Mening: Lidelsen og begjæret fjernes gjennom å følge “den åtteleddede vei“, også kalt middelveien, hvor mennesket fullstendig oppgir, undertrykker og tilintetgjør alle de 12 ledd som finnes i årsakskjeden til Buddha. Lykkes man å følge denne middelveien vil dette føre deg til fullkommen erkjennelse og nirvana, som er den opplyste tilstand i sinnet. Det er med andre ord kun gjennom å følge den åtteleddede vei vi kan komme ut av livshjulet og lidelsen.

Disse fire edle sannhetene lærer oss:

1. At smerte eksisterer.
2. At det er årsaker til at det vonde finnes.
3. At det eksisterer en tilstand der det vonde ikke finnes.
4. At det eksisterer en vei til den tilstanden der det vonde ikke finnes

Buddha fortalte sine elever:

“Det er to ytterligheter som må unngås av et menneske som ønsker å gi avkall på verden. Den ene av disse er å gi etter for impulsene som er knyttet til de sterke følelsene, og spesielt lidderlighet. Dette er lavt, usivilisert, uverdig og formålsløst. Den andre ytterlighet er selvpinsler som er smertefullt, uverdig og like lite formålstjenelig.”

Den åtteleddede vei