Økologisk utviklingsmodell (micro-, messo-, exo- og makrosystemet)

Psykologen og professoren Urie Bronfenbrenners (1917- 2005) har laget en økologiske utviklingsmodell (1979) som forklarer hvordan barnet utvikler seg og hvilke forhold rundt barnet som påvirker barnets utvikling.

Selv om modellen er laget for å vise barnets utvikling er modellen ikke begrenset til barns utvikling, da den angir hvilke forhold som påvirker sosialiseringsprosessen til ethvert menneske. Modellen er av den grunn en generell modell vi kan benytte for å forklare hvilken påvirkning omgivelsene våre har på oss. 

I sin bokThe Ecology of human development definerte han selv utviklingsøkologi som:

“det vitenskapelige studiet av den fremadskridende, gjensidige tilpasningen mellom et aktivt, voksende menneske og de foranderlige egenskapene ved de umiddelbare nærmiljøer som personen i utvikling lever i, og hvordan denne prosessen påvirkes av forhold mellom nærmiljøene og samfunnet som omgir nærmiljøene.”

4 del-systemer

Bronfenbrenner sin økologiske utviklingsmodell ser på omgivelsen våre som et økologiske miljø bestående av konsentriske sirkler, hvor de innerste sirklene er det som påvirker oss mest, mens de ytterste sirklene kun setter rammebetingelsene og påvirker oss i minst grad.

Han skiller i sin utviklingsmodell mellom fire del systemer:

1. Mikrosystemet: De nærmiljøer og arenaer barn og unge ferdes i/på (hjem, skole, venner etc)
2. Mesosystemet: Bånd og samspill mellom ulike miljø og arenaer den unge ferdes i/på.
3. Eksosystemet: Andre miljøer og institusjoner i lokalmiljøet som personen sjelden eller aldri besøker, men hvor det skjer ting av betydning for vedkommendes liv og utvikling.
4. Makrosystemet: Kulturelle og subkulturelle mønstre i samfunnet omkring: etos, tradisjoner, politikk, sosial organisering etc.

Disse fire del-systemene er bygd opp som en komplisert løk, bestående av ulike sosiale lag og – relasjoner. De innerste lagene/nivåene utgjør de mest betydningsfulle atferds variablene for styringen av atferden. Jo lenger ut i “løken” du kommer, jo mindre viktig blir adferds variablene for det konkrete valget vi tar. Det er f.eks. en alminnelig oppfatning at politiske rammebetingelser har mindre betydning for valg av klær, enn kameratflokken og arbeidskollegene (referansegruppene).

Samfunnet som vi alle er en del av kan med andre ord deles opp i ulike kulturer. Hver kultur kan deles inn i ulike subkulturer. Hver sub – kultur kan så deles opp i ulike sosiale klasser. Hver sosial klasse kan deles opp i ulike formelle/uformelle og primær/sekundær grupper som går under en fellesbetegnelse – referansegrupper. Hver referansegruppe kan så deles inn i ulike familier som består av ulike individer. Jo nærmer kjernen vi kommer, jo større blir også enkeltkomponentens påvirkningskraft. 

Modellens budskap er at disse fire miljøene vil påvirke oss på ulike måter. Alle miljøene er også avhengig av hverandre. Skjer det en endring i ett av miljø vil dette få konsekvenser for alle andre miljøer i modellen. 

La oss forklare kort hva som inngår i disse fire del-systemene:

Microsystemet

Innerst i utviklingsmodellen står individet (barnet) som er direkte omgitt av microsystemet. I microsystemet finner vi språket og våre nærmeste. Dette er i hovedsak foreldre/familie og etter hvert som barnet blir eldre, kommer barnehage, skole og venner i tillegg inn som en del av mikrosystemet.

I microsystemet ligger alle aktiviteter, sosiale roller og mellommenneskelige relasjoner som et menneske i sin utvikling opplever. Viktig å nevne i denne sammenheng er at personer i dette systemet ikke bare har tett kontakt med barnet, men de har også en relasjon til hverandre (f.eks. skole – foreldre).

Selv om foreldrene er de personer som har det mest stabile tilstedeværelsen i barnets oppvekst, har barnet likevel evnen til å knytte seg tett til også andre personer. Dette gjør barnet mindre avhengig av bare en person.

Selv om barnet får mye påvirkning fra omverden, påvirker barnet også verden rundt seg på sin egen måte.

Foreldrene er de personene som i utgangspunkt vil følge barnet gjennom hele oppvekst, og vil være til stede hver gang miljøet skifter som f.eks. barnehage, skole, venner eller idrettslag. Foreldrene har dermed størst påvirkningskraft hos barnet i det lange løp. Dette fordi de er barnets faste holdepunkt og læring, utvikling og modning ved at de er konstant til stede, både dag og natt.

Mesosystemet

Mesosystemet grenser direkte til microsystemet og omhandler samhandlingen, læringen og modningen mellom relasjoner i microsystemet som vi har nær kontakt med. Dvs. sosialiseringprosessen vi alle går igjennom fra vi er født.

For at utvikling skal skje kreves det at to eller flere kontaktpunkter i mikrosystemet samhandler. Vi beveger oss nå over mot referansegruppenes påvirkningskraft.

Exosystemet

Exosystemet er det miljøet som ikke har direkte med individet å gjøre, men som allikevel kan påvirke oss og dem som står oss nært. F.eks. arbeidsplassen eller naboer. Her står dannelsen av våre sosiale roller og de moralske– og sosiale normene sentralt.

Macrosystemet

Macrosystemet er det ytterste miljø i Bronfenbrenners økologiske utviklingsmodell (1979). I boken «Forståelse av mennesker» omskrives macrosystemet på følgende måte:

Makrosystemet omfatter de overordnede verdier, ideologier og tradisjoner som finnes i samfunnet generelt sett og i sosiale grupperinger på lavere nivå. Makrosystemet virker stabiliserende ved at det støtter opp under og vedlikeholder sosiale mønster og væremåter.

I dette systemet finner vi de verdier, normer og lover som påvirker oss indirekte. Lovverket stiller for eksempel krav til barnets opplæring, og bestemmer dermed hva et barn skal lære. Vi beveger oss nå over mot den påvirkningskraft samfunnets sosiale klasser, sub-kulturer og samfunnkulturen generelt har på oss og våre handlinger.

Vekstfaktorer

Modellens budskap er at det “å bli menneske” og å lære voksenrollen ikke foregår i et tomrom. Utviklingen er knyttet til samhandling, oppgaver og materielle strukturer og sosiale arenaer på mikroplanet – storfamilien, venneflokken, nærmiljøet, skoler, arbeidsplasser, dugnader – og til forholdet mellom disse, dvs. på mesoplanet.

I dette økosystemet er det særlig 3 komponenter som virker vekstfremmende – både sosialt, intellektuelt og emosjonelt (midtsund.net, lest: 05.04.2017):

1. aktiviteter; her gjelder flere typer som f.eks:

• aktiviteter barnet utfører alene, for eksempel håndtering av gjenstander, alenelek, lesing etc.,
• aktiviteter som utføres i fellesskap med andre, for eksempel samlek, arbeid sammen med voksne, hobby sammen med onkel,
• aktiviteter som utføres av andre; for eksempel barnet observerer at mor snekrer, at far dekker bord og steller lillebror, at det graves i gata, at dyr stelles….

2. relasjoner; dvs. de sosiale forhold og følelser som utvikles i det menneskelige samspill.

En relasjon oppstår når en person i et nærmiljø legger merke til eller deltar i en annens aktiviteter. Den minste enheten er to personer, toer – gruppen eller dyaden; denne er sentral hos Bronfenbrenner. I teorien regner han med 3 ulike typer: “observasjonsdyaden“, “samhandlingsdyaden” og “primærdyaden“. I virkelighetens verden faller de ofte sammen.

3. roller; også rollebegrepet blir definert ut fra systemperspektiv:

“En rolle er et sett av aktiviteter og relasjoner som forventes av en person som innehar en bestemt posisjon i samfunnet, og av andre i relasjon til denne person“.

Han skiller mellom to rolletyper:

• roller barnet selv får oppleve og utføre
• roller barnet observerer og møter, dvs. rollemodellene

I en av sine mange hypoteser sier Bronfenbrenner – godt inspirert av G.H.Mead:

“Menneskelig utvikling fremmes gjennom samhandling med mennesker som innehar et variert utvalg av roller og ved deltakelse i et stadig ekspanderende rollerepertoar”.

Oppsummering

Modellens budskap er at det “å bli menneske” og å lære voksenrollen ikke foregår i et tomrom. Utviklingen er knyttet til samhandling, oppgaver og materielle strukturer og sosiale arenaer på mikroplanet – storfamilien, venneflokken, nærmiljøet, skoler, arbeidsplasser, dugnader – og til forholdet mellom disse, dvs. på mesoplanet.

Bronfenbrenners modell synliggjør hvordan de ulike miljøene barna deltar i og er berørt av, påvirker dem, og hvordan barn selv også påvirker sine miljøer. Bronfenbrenner økologisk utviklingsmodell må derfor ses på som en krysning mellom psykologi og sosiologi. Eller som Bronfenbrenner selv sier: “Vi må se på miljøene rundt barna for å kunne forstå hvordan barn utvikler seg“.

Å observere og møte medmennesker i varme relasjoner, i ulike roller og gjennom lek selv få prøvd ulike roller, er oppdragelsens alfa og omega hos Bronfenbrenner. Det fyller barns sosiale og emosjonelle behov, hjelper barnet i sin søken etter trygghet og identitet, og gir sosial kontroll og grunnlag for internalisering av verdiene. Samtidig som det er intellektuelt  og kognitivt stimulerende ved at det er med på å utvikle ordforrådet, språkkodene og er med på å differensiere livsfeltet og gi nye erfaringer (midtsund.net, lest: 05.04.2017).

I sin teori argumenterer Bronfenbrenner for at barn sosialiseres i de nærmiljøene de ferdes i: familien, skolen, vennegruppen, korpset, fotballaget osv. I tillegg vil de samfunnsmessige strukturene spille inn; de legger rammer for barnas liv, uten at barna selv er til stede eller klar over det. Eksempler på det siste er blant annet politisk ideologi, om det er krig eller fred, eller om det er økonomisk krise i landet (lokus.no, lest: 05.04.2017).

Kilder:

• Urie Bronfenbrenners, 1979 –  The Ecology of human development
• http://midtsund.net/Hjemmeside/pedagogikk/oppslagsverk/bronfenbrenners modell.htm
• http://www3.lokus.no/index.jsp?siteNodeId=118126865&marketplaceId=75042874&languageId=1&didLogin=true