Hinduisme (Fakta, religion og atferd)

Hinduisme er den eldste av de store verdensreligionene, med rundt én milliard tilhengere. De fleste lever i India. Av sine egne kalles hinduismen Sanatana Dharma som betyr “den evige veien“.

Hinduismen er ikke et enhetlig trossamfunn, men et konglomerat av religiøse grupper med svært ulike holdninger. Selv om hinduismen omfatter avanserte intellektuelle tradisjoner, er hinduismen for de fleste hinduer de daglige ritualene i hjemmet og templene som viser deres tilhørighet til hinduisk kultur.

Buddhisme, jainisme og sikhisme er religioner som har sprunget ut av samme religiøse miljø som hinduismen.

Hinduismen finnes i både monoteistiske, polyteistiske og ateistiske utgaver. Disse ulike religiøse uttrykkene bindes sammen av et knippe mytologiske fortellinger, som igjen finnes i et stort antall varianter. De aller fleste som regner seg som hinduer respekterer de vediske skriftene, men også de kan tolkes i mange retninger. Hinduismen er derfor blitt sammenliknet med en familie, der ingen egenskaper er felles for alle medlemmer, men som likevel utgjør et klart fellesskap.

Felles for de aller fleste hinduer er likevel en del grunnleggende forestillinger. Man forutsetter at mennesket har en udødelig sjel, atman, som blir født et uendelig antall ganger på jorda, reinkarnasjon, og at forholdene i det enkelte liv er avhengig av karma. Dvs. ens oppførsel i de tidligere liv. Målet i tilværelsen er å bryte ut av denne rekken av gjenfødelser ved å oppnå ekstatisk innsikt, moksha, i livets grunnleggende illusoriske natur; maya.

Videre forutsetter man at individet har en bestemt plass i verden, og plikter knyttet til dette, dharma.

Mytologi

Kroppen er en bolig/fengsel som sjelen er fanget i. Sjelen tar bolig i nye kropp når kroppen dør. Målet er å bryte ut av den evige rundgangen av reinkarnasjonen, dvs. bryte ut av sjelevandringens uendelige rundgang. Vi blir med andre ord ikke fri før sjelen har gjort seg til herre over kroppen.

Hinduismen bygger på fire ulike nivåer av religiøs erkjennelse:

1. Høyeste nivå: gud er upersonlig og gjennomsyrer hele tilværelsen. Guddommen = Brahman. Etter denne tankegangen blir den fysiske verden maya.
2. Nest høyeste nivå: personlige guddommer. Viktigst: Vishnu (opprettholderen), Shiva (ødeleggeren), Brahma (skaperen).
3. Tredje høyeste nivå: avatarer – guder som trår fram i fysisk form. Avatarer: Vishnu har tatt på seg dyre -eller menneskekropp. Ni guder, venter på den tiende. Viktigst: Rama og Krishna (nr.7&8). Buddah nr.9
4. Fjerde høyeste nivå: gudebilder for å ikke glemme. Hinduistiske templer er fulle av frodige gudestatuer og gudebilder, som troende ofrer til og tilber.

Brahman og maya

De aller fleste hinduer forutsetter eksistensen av en evig og uforanderlig høyere virkelighet, en guddommelig tilværelse som er opphøyd over alle personlige egenskaper, kalt Brahman. I et berømt avsnitt i Chandogya upanishade sammenlikner vismannen Aruni den guddommelige essens med salt oppløst i vann; usynlig men likevel tilstede overalt. I en slik forståelse karakteriseres Brahman som nirguni brahman, brahman uten egenskaper.

Men Brahman kan også framstå som manifestert, og kalles da saguna brahman, brahman med egenskaper.

Personlige guddommer

Siden Brahman omfatter alt det skapte kan de andre gudene oppfattes som aspekter av Brahman. Som trimurti (treenigheten) viser Brahman seg i tre hovedformer; som Brahma (skaperen), Vishnu (opprettholderen) og Shiva (ødeleggeren). Brahma må ikke forveksles med Brahman. Brahma er en personlig gud, mens Brahman er den guddommelige urkraft som styrer verden.

Avatarer

De personlige gudene trer fram i verden gjennom et antall avatarer eller inkarnasjoner. De kan representeres av mannlige gudeskikkelser som Brahma, Vishnu og Shiva eller gudinner som Durga, Kali og Sarasvati.

Hovedretninger

Hinduisk mytologi og praksis deles gjerne i tre hovedretninger:

1. vaishnavatradisjonen omfatter de mange mytene som handler om guden Vishnu og hans avatarer (Rama, Krishna) osv.
2. shaivismen, bygger på mytene rundt guden Shiva og hans kone Parvati
3. shakti-tradisjonen knyttes til den store Gudinna, kjent under navn som Kali og Durga.

Også innen shaivismen og vishnuismen dyrkes gudinner, men de oppfattes der gjerne som underordnet en mannlig motpart.

Ritualer

Den daglige rituelle praksis er langt viktigere for de fleste hinduer enn metafysiske spekulasjoner. Hinduismen kommer til uttrykk i form av handling og er ikke først og fremst basert på tro. De fleste hinduer har bilder eller statuer av guddommer i hjemmet, og plasserer røkelse, blomster e.l. foran disse hver dag, gjerne ledsaget av en enkel bønn. En slik andakt, eller puja, kan føre til en visjon av guddommen kalt darshan.

En viktig del av hinduisk praksis er yoga, systematiske anstrengelser for å oppnå åndelig opplysning og forening med det guddommelige. Noen hinduer vier sitt liv til åndelig søken ved å gå inn i en av de mange munkeordnene tidlig i livet, men tradisjonelt har slike anstrengelser tilhørt siste del av livet. Slike asketer kalles sadhuer og nyter stor respekt i det indiske samfunnet.

De vediske skriftene, og tradisjonene som knyttes til dem, regulerer mange aspekter av det daglige livet, men tilhørigheten til landsby og kaste bestemmer de uttrykk religionen får. Å være hindu vil si å akseptere sin dharma, sin plass i samfunnet og i kretsløpet av liv og død. En sentral plikt for en hindu er derfor å videreføre slekten og dermed vise respekt for tidligere generasjoner og plassere sitt eget liv i helheten.

Kastesystemet

Hindusamfunnet deles tradisjonelt inn i fire klasser som kalles varnaer (“farger”). Kastesystemet er et uttrykk for hvilket stadium man har nådd i sjelevandringen. Opprinnelig antas dette å ha vært en inndeling basert på yrker, men det har utviklet seg til et system basert på avstamning som regulerer mange sentrale aspekter av hinduenes liv; yrkesvalg, ekteskapspartner, sosial rang og mye annet.

I vedaene nevnes fire hovedklasser:

• Brahminer (prester og lærere)
• Kshatriyaer (konger og krigere)
• Vishyaer (bønder og forretningsfolk)
• Shudraer (tjenere og kroppsarbeidere)

Disse fire hovedgrupperingene er i det moderne Sør-Asia splittet opp i hundrevis av underkaster. Kastene regulerer livet på landsbygda i detalj, men har også stor betydning i de moderne byene. I tillegg til de egentlige kastene kommer en stor gruppe som kalles de kasteløse, som står utenfor hinduenes sosiale system, men som kanskje utgjør så mye som 25% av Indias befolkning. Også en rekke stammefolk i ulike deler av Sør-Asia står utenfor kastesystemet.

Kastesystemets mål er å lære de troende å leve et godt/rent/bra/rett liv. Dette fordi et liv med stor renhet vil gjøre at man blir født inn i en renere eller høyere kaste i sitt neste liv. Lever man et dårlig og urent liv vil man bli født inn i en lavere kaste i neste liv.

Foruten renhet står karma sentralt i dette kastesystemet. Karma betyr gjerning/handling, og brukes om konsekvensene dine handlingen får. Hinduer tror at et er en lovmessig sammenheng mellom din hinduistiske atferd i dette liv og hvilken kastestatus du får i ditt neste liv. God karma i dette liv gir grunnlag for høyere kaste i neste, mens dårlig karma i dette livet fører til lavere kaste i det neste.

Islam, buddhisme og kristendom skal i prinsippet ikke anerkjenne eksistensen av kaster, men systemet videreføres likevel i praksis også blant disse religionenes tilhengere. Blant kristne i Sørindia sprang den såkalte ritestriden ut av dette forholdet

Det foregår en løpende debatt om hvorvidt kastesystemet er en viktig del av hinduismen, eller en foreldet sosial struktur. Mange moderne hinduer har tatt skarp avstand fra kastesystemet, heriblant Gandhi og Ramakrishna.

Frelseveiene

Hinduismen bygger på tre veier til frelse: