Lesetid (240 ord/min): 8 minutter
Stortinget er Norges nasjonalforsamling, og består av 169 stortingsrepresentanter fra 19 fylker (valgdistrikter) som velges for 4 år om gangen i et Stortingsvalg.
Stortinget er “folkets instrument” til å utøve den lovgivende makt i følge Grunnloven § 49. Siden Norge har et parlamentarisk system står regjeringen ansvarlig ovenfor Stortinget.
Innholdsfortegnelse
Organisering
Stortinget ledes av et presidentskap som siden 2009 består av stortingspresidenten og fem visepresidenter. De politisk viktigste organer på Stortinget er fagkomiteene og partigruppene. Storparten av saksarbeidet foregår i komiteene.
Stortinget har sine møter i Oslo og trer vanligvis sammen første hverdag i oktober. Det forblir samlet så lenge det selv bestemmer. Fra 1989 er Stortinget formelt samlet hele året. I valgår velger det avtroppende storting en forberedende fullmaktskomité. Etter at det nye storting er samlet og forretningsordenen godtatt, velges en ny fullmaktskomité som har til oppgave å godkjenne de nyvalgte representantenes fullmakter. Når fullmaktskomiteens innstilling er behandlet, velges president, visepresidenter og sekretær for Stortinget.
Etter at Stortinget har valgt sine presidenter og sekretærer, erklæres Stortinget for lovlig konstituert. Kongen får melding om dette og foretar den høytidelige åpning ved å lese den såkalte trontalen. Bortsett fra fullmaktsbehandlingen åpnes også senere storting i valgperioden på denne måte.
Stortingets arbeid ledes av en arbeidsordningskomité bestående av presidentskapet, lederne for fagkomiteene og lederne for partigruppene. Stortingspresidenten kommer normalt fra det eller de partier som har regjeringsansvaret, eller som representerer en flertallskoalisjon.
Komiteer
Mens Stortinget fatter de formelle avgjørelser i plenum, foregår det vesentlige av saksarbeid i de faste komiteene.
Det er tolv faste fagkomiteer på Stortinget, etter at utenrikskomiteen og forsvarskomiteen i 2009 ble slått sammen.
Hver stortingsrepresentant sitter i en komite. Alle partier skal ha en representant i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Små partiers medlem av denne komiteen kan velge å også sitte i en annen komite. Representantene fordeles på komiteer etter innstilling fra en tverrpolitisk sammensatt valgkomité. Komiteene er så langt som mulig representativt sammensatt slik at den forholdsmessige fordelingen mellom partiene av komitémedlemmer i den enkelte komité samsvarer med fordelingen mellom partiene i Stortinget som helhet. Hver av komiteene har en leder og en nestleder; også disse verv er tilnærmet representativt fordelt.
Komiteene er delt inn etter ulike arbeidsområder. Saker som Stortinget skal ta stilling til, blir først sendt til de faste komiteene hvor de behandles i arbeidsgrupper. Hvilke saker som sendes til hvilken komite er fastsatt i Stortingets forretningsorden.
Praktisk talt alle saker Stortinget får til vedtak, blir først behandlet i komiteer. Etter komitébehandlingen blir lovsaker fra 2009 behandlet i Stortinget i plenum to ganger med minst tre dagers mellomrom. Lovsaker tas opp hele året, men i størst grad i vårsesjonen. Budsjettsakene, som dominerer høstsesjonen, går til plenumsbehandling etter behandling i Finanskomiteen, og deretter videre til behandling i fagkomiteene etter at rammene for budsjettet er vedtatt.
Stortingets møter og beslutninger
Stortingets offisielle behandling av saker skjer alltid i plenum. Lovforslag behandles to ganger i plenum. Dersom et lovforslag ikke får flertall ved første gangs behandling, er det å anse som forkastet. Skjer det endringer ved andre gangs behandling, må dette vedtaket behandles en tredje gang.
Riksrettsordningen ble i 2009 endret slik at det er Stortinget i plenum som er påtalemyndighet (mot tidligere Odelstinget som nå ikke lenger eksisterer), mens domstolen består av fem høyesterettsdommere og seks lekfolk.
Øvrige saker behandles som tidligere av Stortinget i plenum i et enkelt møte.
Stortingsmøter begynner med at stortingspresidenten setter møtet med ordene «Stortingets møte er lovlig satt» eller en variant av dette. Deretter åpner presidenten for representantforslag før tinget fortsetter med den tidligere fastsatte dagsordenen. Det er presidentskapet som vedtar dagsordenen, og saker fra Regjeringen settes opp på en langtidsmøteplan og fordeles til behandling i riktig komite. Det tar normalt flere måneder fra Regjeringen oversender et forslag, til det kommer opp til behandling (Wikipedia).
Stortingets oppgaver
Stortingets oppgaver som nasjonalforsamling er nedfelt i Grunnloven § 75 og omfatter blant annet lovgiving, bevilgninger (skatter, avgifter, budsjett), kontroll av den utøvende makt (regjeringen) og drøfting av generelle politiske spørsmål som utenrikspolitikk og reformer.
Stortingets kompetanse kan sammenfattes slik:
Utforming av politiske mål, lover og forvaltningens bruk av penger
Stortinget er den lovgivende- og bevilgende makt. De har enerett på å utforme lover og bevilge penger til statens forvaltningsområde. De trekker opp de politiske retningslinjene og bestemmer hvilke mål forvaltningen skal nå. Stortinget kan ved lov eller plenum-beslutning fastsette generelle retningslinjer for hvordan forvaltningens myndigheten skal utøves. De kan f.eks. ved å gi pålegg om saksbehandlingsregler av ymse slag. Også i enkeltsaker kan Stortinget gripe inn og gi rettslig bindende direktiver til regjeringen. I tillegg utpeker de statsministeren, som igjen har ansvaret for å utpeke regjeringsmedlemmene (Statsrådene).
Fordelingen av forvaltningsoppgavene
Stortinget kan ved lov eller ved plenumbeslutning frata eller pålegge regjeringen forvaltningsoppgaver. På flere områder har Stortinget delegert forvaltningsmyndigheten til:
- Kommunene
- Fylkeskommunene
- Frittstående offentlige råd
- Halvoffentlige råd
- I enkelte tilfeller til frivillige organisasjoner.
Bruk av delegert lovgivningsmyndighet ble vanlig etter den 2. verdenskrig. Omfanget av forvaltningens utstedelse forskrifter har i dag fått et så stort omfang at verken Stortinget eller forvaltningen har full oversikt over forskriftsverket. På enkelte områder er regelverket blitt så omfattende og komplisert at selv etatenes egne tjenestemenn ofte har vanskeligheter med å håndheve regelverket. Noe som gjør det vanskelig for Stortinget å kontrollere forvaltningens bruk av delegert lovgivningsmyndighet. Dette uoversiktlige regelverket har også redusert forvaltningens effektivitet og mulighet til å yte service, samtidig som rettsikkerheten er blitt truet. Dette fordi det blir stadig vanskeligere for enkeltpersoner og bedrifter å forutberegne virkningene av handlingene, samtidig som risikoen for forskjellsbehandling øker.
Lovdata
For å rydde opp i kaoset omkring forskriftsverket i Norge, har det siden 1982 blitt arbeidet systematisk med å bygge ned og forenkle forskriftsverket. I dette arbeidet står LOVDATA sentralt. En selvstendig stiftelse som er opprettet av justisdepartementet og det juridiske fakultet i Oslo. Formålet deres er å opprette, vedlikeholde og drive systemer for rettslig informasjon. I 1983 – 84 utga de sin første database som tok for seg alle forskriftene.
Forvaltningens organisering
Stortinget kan også gripe inn i organiseringen av de statlige organene. Grunnlovens § 12 sier imidlertid at Kongen fritt kan fordele oppgavene blandt statsrådets medlemmer. Stortinget har derfor begrenset kompetanse til å gripe inn i organiseringen av regjeringen og departementene, selv om det i dag er vanlig at regjeringen innhenter Stortingets syn før de foretar vesentlige omorganiseringer i sentralforvaltningen.
Hvordan binder Stortinget regjeringen rettslig?
Ønsker Stortinget å forplikte regjeringen til å følge deres anvisninger må de fatte et vedtak som binder regjeringen rettslig. Uttalelser og henstillinger rettet til regjeringen forplikter ikke rettslig. Dette gjelder selv om de er enstemmige.
Stortingets vedtak ->> Forplikter regjeringen
Stortingets myndighetsutøvelse
Regjeringen og forvaltingsadministrasjonen har gjennom sin rett og plikt til å fremme forslag for Stortinget etter hvert fått en større innflytelse på Stortingets reelle myndighetsutøvelse enn forfatningsreglene. Stortingets stadig økende arbeidsbyrde, har medført at Stortinget sjelden kommer med egne forslag i forvaltnings saker. De begrenser seg stort sett til å behandle og treffe beslutninger i de sakene som regjeringen legger fram for Stortinget.
Stortinget har gjennom sitt kollegiale beslutningsprosess, tverrpolitiske sammensetning og sitt beskjedne sekretariat, små muligheter til å vurdere og enes om alternative løsninger til alle de forslag forvaltningsapparatet utarbeider og regjeringen legger fram, innen rimelig tid. Stortinget har derfor i stadig større grad overlatt utredningsarbeidet av de forslagene som blir fremmet til regjeringen og forvaltningsadministrasjonen. Selv om det gjerne blir nedsatt offentlige utredningsutvalg når nye lover eller større reformer skal utformes, deltar stortingsrepresentantene sjelden i disse utvalgene.
Siden det er regjeringen og forvaltningsadministrasjonen som hovedsakelig tar seg utredningsarbeidet, er det langt på vei de som legger premissene for den videre debatten og behandlingen av de saker som legges frem for Stortinget. De har derfor betydelig makt, selv om Stortinget har det siste ordet.
Når man skal vurdere Stortingets myndighetsområde, er det viktig å være klar over at selv om det er Stortinget som fastsetter de politiske målene, trekker opp retningslinjene og bevilger de nødvendige pengene, er det regjeringen som ofte bestemmer det endelige innholdet. Dette fordi det sjelden er mulig eller hensiktsmessig å formulere politiske mål så detaljert at gjennomføringen av dem blir en verdinøytral virksomhet. I betydelig grad er det først ved gjennomføring av mål og anvendelsen av regelverket at de får sitt innhold. Siden det er regjeringen og forvaltningsadministrasjonen som står for gjennomføringen og anvendelsen av regelverket får de stor innflytelse på det endelige innholdet.
Stortingets kontroll
Stortinget fører en kontinuerlig kontroll av forvaltningen. Kontrollen går ut på å granske hvordan forvaltningen har brukt sin myndighet. Stortingets kontroll er derfor en etterkontroll, og ikke en forhåndskontroll.
Som det går frem av illustrasjonen er det nær sammenheng mellom Stortingets etterkontroll og Stortingets innflytelse på forvaltningens fremtidige virksomhet. Finner f.eks. opposisjonspartiene at forvaltningens praksis på enkelte områder er under enhver kritikk, kan resultatet bli at det blir stilt mistillitsforslag til Regjeringen. Får mistillitsforslaget flertall må regjeringen i følge det parlamentariske prinsipp gå av. Som regel vil imidlertid Stortinget nøye seg med at Statsråden på det aktuelle området går av.
Stortingets kontrollorgan:
Stortingets kontroll av forvaltningens skjer på flere måter. De vanligste kontrollorganene er imidlertid:
- Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, samt de enkelte fagkomiteene
- Riksrevisjonen
- Stortingets ombudsmann – Sivilombudsmannen
- Stortingets spørretime
Stortingets egen kontroll med forvaltningen
Stortinget foretar også en egen direkte kontroll av forvaltningen. Kontrollen skjer på grunnlag av skriftlig og muntlig informasjon som legges frem av Regjeringen. Informasjon fra massemedia, interesseorganisasjonene, eget parti og andre talerør vil selvfølgelig også inngå i stortingsrepresentantene bakgrunnsinformasjonen.
Rent fysisk skjer Stortingets egenkontroll dels gjennom Kontroll- og konstitusjonskomieen og dels av de enkelte fagkomiteene. Finner stortingsrepresentantene informasjonen uklar eller mangelfull, kan de gjennom Stortingets ukentlige spørretime be statsrådene komme med utfyllende forklaringer. Når stortingsrepresentantene stiller statsrådene grunngitte spørsmål, kalles dette for en interpellasjon.
Du leser nå artikkelserien: Forvaltninglære
