Rettsstat

Hva er en rettsstat?

En rettsstat er et samfunn der:

• statens makt er regulert av rettsregler (lover og regler).
• et velutviklet og sivilisert rettssystem verner borgerne mot vilkårlig maktutøvelse fra det offentlige.
• legalitetsprinsippet, rettsikkerhet, maktfordeling og folkesuverenitetsprinsippet står sentralt.

Rettsstater omtales også som lovstater, og er det motsatte av en politistat. En politistat er en stat som preges av vilkårlig eller tilfeldig maktmisbruk uten hjemmel i anerkjente rettsregler.

I Europa vokste rettsstaten frem på 1700- og 1800-tallet som en reaksjon mot eneveldet, mens Norge ble en rettsstat etter uavhengigheten fra Danmark og Grunnloven vi fikk i 1814.

Sentrale prinsipper i en rettsstat er maktfordelingsprinsippet, folkesuverenitetsprinsippet, legalitetsprinsippet og rettssikkerhet. I tillegg er alle menneskerettigheter, f.eks. ytrings-, religions- og forsamlingsfrihet, fundamentale forutsetninger i en rettsstat. 

Maktfordelingsprinsippet

Maktfordelingsprinsippet er en samfunnsmodell som deler statsmakten i tre uavhengige grener: den lovgivende makt (Stortinget), den utøvende makt (Regjeringen) og den dømmende makt (domstolene). Et prinsipp som kommer fra den franske opplysningstidsfilosofen Charles Montesquieu.

Grenenes oppgaver er å føre kontroll med hverandre, slik at én gren ikke kan overskride sin myndighet uten å bli stilt ansvarlig av en av de andre grener. Gjennom dette mente Montesquieu at man ville oppnå balanse mellom statsmakten.

Les mer: Grunnloven og de tre statsmakter

Folkesuverenitetsprinsippet

Folkesuverenitetsprinsippet vil si at den lovgivende makt blir valgt av folket. Den lovgivende makt setter igjen skranker for hva den dømmende makt kan foreta seg, og gjennom parlamentarismen har folket dessuten kontroll over den utøvende makt. På denne måten er i prinsippet folkets suverenitet ivaretatt i hele den rettsstatlige modell. Tanken er at når folket selv bestemmer rettsreglene, blir de bedre og de får større legitimitet.

Legalitetsprinsippet

I en rettsstat kan ingen dømmes uten at dommen er forankret i gjeldende lov. Dette sikrer folk forutsigbarhet mot at de ikke kan bli straffet for noe som ikke er nedfelt i en lov i dag.

Rettssikkerhet

Det viktigste vernet den enkelte borger har i en rettsstat er rettssikkerheten. Den skal ikke bare beskytte borgeren, men også sikre dem de rettigheter de har krav på etter loven.

I Norge ivaretas rettssikkerheten videre ved at følgende fire prinsipper legges til grunn ved gjennomføring av selve rettssaken:

• Prinsippet om kontradiksjon: Den tiltalte har rett å vite hva de er tiltalt for, å se alle bevis og relevante dokumenter, å uttale seg, å hele tiden kjenne motpartens anførsler og å kunne opponere mot disse.

• Prinsippet om bevisumiddelbarhet: Alle parter og vitner skal forklare seg direkte for den dømmende makt, sammen med bevisene de har. Retten kan ikke legge vekt på andre forhold enn de umiddelbare bevis.

• Prinsippet om uskyldspresumpsjon: Enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist.

• Prinsippet om muntlighet: Bevismateriale som skal fremføres for den dømmende makt skal ha en overveiende muntlig form. Tekniske bevis skal forklares og beskrives muntlig.

Ved dom beskyttes vedkommende også av den materielle rettssikkerhet, som sier at de beslutninger som retten treffer, ikke kan stride mot Grunnloven, andre lover, eventuelle internasjonale konvensjoner som landet er forpliktet av, eller andre ulovfestede prinsipper.

Andre viktige punkter i Norges rettssystem er:

• Likhet for loven er det grunnleggende prinsippet. Alle skal behandles likt, uavhengig din bakgrunn.
• Ingen kan straffes uten først å ha fått prøvd saken for en domstol.
• Lover kan ikke ha tilbakevirkende kraft. Du kan ikke dømmes etter en lov som ikke fantes på det tidspunktet du ble anklaget.
• Den tiltalte i en rettssak skal ses på som uskyldig inntil vedkommende er dømt skyldig.
• Blir du satt i varetekt av politiet, skal du framstilles for en domstol før det har gått 24 timer.
• Dersom du blir siktet for noe kriminelt, har du krav på å få en forsvarer som blir betalt av det offentlige.