Prososial atferd

Du har nå lest om hvordan det sosiale utviklingsområdet endrer seg fra barndommen og gjennom livet, tydeliggjort i beskrivelsen av Eriksons åtte faser. Og som du har sett, er det her mange muligheter, og det kan være vanskelig å vite hva som er å foretrekke.

Vi kan derfor stille følgende spørsmål:

Hva menes med god sosial utvikling? Hva slags sosial utvikling er ønskelig, og hva slags atferd forventer vi av et sosialt menneske?

Prosial atferd (pro = for, fram) er:

God sosial atferd, dvs. handlinger som har til hensikt å støtte, hjelpe eller være til nytte for andre mennesker.

Det er positive handlinger som representerer det motsatte av de negative, slike som mobbing, vold og generell kriminalitet. Som en motvekt mot alle de problemene vi daglig leser om og dermed er opptatt av, har mange et ønske om at vi skal konsentrere oss mer om det positive. Et resultat av dette er at en i oppdragelsen i hjem og skole prøver å legge mer vekt på den prososiale atferden. En arbeider da aktivt for at barn og unge skal fungere prososialt, altså positivt i forhold til hverandre.

I denne sammenhengen er bevisstgjøring hos den enkelte om hva som er ment med slik atferd, et første steg på veien. Så først: Hva er prososial atferd, og hvordan viser vi den?

La oss begynne med litt begrepsavklaring. Iblant skiller en mellom begrepene positiv atferd, prososial atferd og altruistisk atferd. Tenk deg at du går en tur og tilfeldigvis ser noe søppel som ligger på fortauet. Det tar du og kaster i søplekassen. Du er da et eksempel på positiv atferd, der handlingen er til nytte, ikke for et bestemt menneske, men rent generelt.

Vi skal ta et annet eksempel: Dersom du ser en mann som har problemer med å dytte bilen sin i gang, går du gjerne bort og tar i et tak. Det gjør du enten du kjenner mannen eller ikke, og du forventer ingenting igjen, kanskje bortsett fra en liten takk. Dette er et eksempel på prososial atferd. Handlingen er frivillig, og du har klart til hensikt å være til nytte for et annet menneske.

Motivet er å hjelpe andre i en aktuell situasjon som oppstår, ikke noe mer. Dermed blir prososial atferden slags «episoder», noe som skjer der og da, avhengig av den aktuelle situasjonen. Men for noen mennesker er prososial atferd mer enn dette. De er alltid hjelpsomme, de stiller alltid opp og sier sjelden nei når andre har behov for hjelp, de bare er slik!

Dersom den prososiale atferden er blitt en del av væremåten til et menneske, kalles atferden altruistisk (altruistisk = uselvisk, nestekjærlig). Atferden er internalisert, som betyr at den er blitt en del av personen! Det er et viktig prinsipp i den sosiale utviklingen at de reglene og normene som omgivelsene venter at vi skal følge, etter hvert blir internalisert, altså at de blir en naturlig del av væremåten til en person. Det kan derfor være ønskelig å skille mellom atferd som er internalisert, og atferd som har andre motiver.

For eksempel ser vi i noen sammenhenger at barns atferd er motivert ut fra ønsket om sosiale og/eller materielle belønninger, i andre tilfeller er atferden mer eller mindre tilfeldig. Dette henger sammen med utviklingen av prososial atferd og de motivene et individ har for slike handlinger. Dette kalles gjerne for den prososiale utviklingen. 

Faser i den prososiale utviklingen

I likhet med det sosiale utviklingsområdet kan vi også beskrive den prososiale utviklingen i ulike faser. Men mens den sosiale utviklingen handlet om hva som skjer på ulike alderstrinn fra fødsel til død, handler den prososiale utviklingen om utviklingen av «riktige» sosiale handlinger. Denne utviklingen er ikke direkte knyttet til forskjellige aldre. Den vil kunne variere fra individ til individ, og noen kommer kanskje ikke gjennom alle fasene. Men hos de fleste blir grunnlaget for den prososiale utviklingen lagt i barneårene. Hver fase kjennetegnes av hvordan individet begrunner handlingene sine, og hvor modne disse begrunnelsene er. Jo eldre vi blir, desto mer modne begrunnelser vil vi gi for den sosiale atferden vår.

Men da snakker vi om et gjennomsnitt. Mer barnslige begrunnelsesmåter, f.eks. for hvorfor de ikke hjelper andre, kan vi også finne igjen hos eldre barn, unge og voksne. Det kan være forholdsvis store variasjoner innenfor samme aldersgruppe. Derfor kan vi ikke ut fra noen få hendelser slå fast at et barn, en ungdom eller en voksen er sosialt umoden.

Men en pekepinn kan vi jo få! Den prososiale utviklingen hos barn deler vi gjerne inn i fem faser.

Fase 1:

Selvorienterende og praktiske begrunnelser for handlingene, ofte med et egoistisk preg. «Riktig atferd» er den atferden som oppfyller egne ønsker. Helt fram til ca. seksårsalderen finner vi slike begrunnelser.

Fase 2:

Orientering mot andres behov. Barnet tar hensyn til andres fysiske, psykiske og materielle behov på en nokså enkel måte og uten klar rolletaking, sympati eller egne følelser. Dette skjer gjerne fra treårsalderen.

Fase 3:

Et ønske om tilslutning fra andre og/ eller klare egenoppfatninger blir viktig. For eksempel er det noe som er slemt, og noe som er snilt, og dette blir brukt for å forklare handlingene. Individet handler ofte slik det vet det må handle for å bli vurdert som flink eller snill. Dette er ofte typiske reaksjoner hos femåringer.

Fase 4:

Evnen til å vise empati (medfølelse) utvikler seg. I denne fasen viser barnet tydelig sympati for andre og knytter skyldfølelse eller positive følelser til konsekvensene av handlingene. Dersom andre opplever noe trist, viser individet medfølelse. Det er lei seg på deres vegne. Hos barn er dette vanlig fra 4–5-årsalderen.

Fase 5:

Kjennetegnet ved internalisering. Nå er begrunnelsene for å hjelpe andre eller å la det være basert på verdier og normer som er blitt ens egne. En ønsker å respektere andres verdighet, deres rettigheter og likeverd. Individet prøver etter beste evne å leve opp til de reglene som gjelder i samfunnet, og være slik samfunnet forventer at det skal være. Det skjer i slutten av førskolealderen, men varer selvfølgelig også lenger. Et hjem som er preget av varme, omsorg og trygghet, og der de voksne viser at de tar barn på alvor, ser ut til å gi de beste utviklingskårene for prososial atferd.

Flere undersøkelser viser også at dersom barn får ansvar og oppgaver som betyr noe, øker det forståelsen for andres livssituasjon. For unge mennesker og voksne vil nære og gode venner være avgjørende for utviklingen av prososial atferd.

Venner som kan gi oss ærlig og god respons på væremåten vår, vil bidra til at vi blir mer oppmerksomme på hvordan vi er. Dermed blir vi mer kjent med oss selv, og vi får en mer realistisk selvoppfatning. Det gir oss anledning til å korrigere oss, til å utvikle oss, for eksempel i en mer prososial retning.

Kilder:

• http://psykologi.cappelendamm.no/binfil/download.php?did=68674