Lesetid (240 ord/min): 7 minutter

Historisk utvikling av franchise konseptet
Franchise opptrer i mange former. Det hevdes at det hele startet av den fransk kongen som ga rettighetene til å kreve inn skatter til lokale adelsmenn. Det første kommersielle franchisesystemet ble opprettet i 1863 av Singer Sewing Machine Company som ga utvalgte selgere retten til å selge Singer symaskiner. Dette er kjent som “produkt franchise” eller “produkt distribusjons franchise”.
På 1900-tallet ble det mer vanlig å knytte kundene til produkter og varemerker. Et eksempel på dette er salg av olje- og bensinmerker på bensinstasjonene. Som for eksempel når man driver en Shell bensinstasjon forpliktet seg til å kun selge Shell sin olje og bensin. Dette kalles da “produkt- og varemerkefranchise”.
I dag snakker man om “moderne franchise” eller “business format franchise” hvor man da også har tatt med innhold som kundeopplevelse — kunden skal ikke merke forskjell på forskjellige filialer. Det vil si at kunden skal ha den samme opplevelsen ved kjøp uavhengig av hvilken butikk man gjør sine innkjøp.
Franchise er blitt en dominerende salgs- og omsetningskanal
I følge Nilssen går over 50 % av all handel i USA gjennom franchisekonseptet, mens i Norge ligger man på ca 20 % (Nilssen, 2002).

Franchisekonsept og rollefordeling
Et franchisekonsept består av franchisegiveren og franchisetakeren, hvor forholdet dem i mellom er definert gjennom franchiseavtalen og franchisepakken.

De ulike begrepene kan kort forklares slik:
- Franchisegiver – Den som eier rettigheten til franchisekonseptet og er den som inngår en franchiseavtale med franchisetakerne.
- Franchisetaker – Den som inngår en franchiseavtale med franchisegiveren for å få rett til å ta del i og bruke franchisekonseptet.
- Franchisekonsept – Forretningsmodellen og systemene som inngår i franchiseavtalen og franchisepakken.
- Frannchiseavtale – Avtalen mellom franchisegiveren og franchisetakeren, hvor franchisetakeren får rett til å ta del i og bruke franchisekonseptet og franchisepakken i henhold til denne avtalen.
- Franchisepakken – Alt som inngår i franchisekonseptet, f.eks. oppskrifter, felles profileringsmateriell og uniformering, innkjøpsavtaler, økonomisystemer o.s.v.
Franchiseavtale
Franchiseavtalen definerer de juridiske forpliktelsene ved et franchisesamarbeid. Ved klarer rammer vil man kunne fokusere på å levere sin del av avtalen fremfor å hele tiden trekke linjer mellom hverandre.
En sentral del av franchiseavtalen er inntektsmodellen som forteller hvilke avgifter franchisetakeren må betale for å ta del i franchisesystemet og hva de får tilbake for denne avgiften.
Franchisepakke
Franchisepakken beskriver konsept, inneholder maler og andre ting man trenger i den daglige driften. Eksempler på innhold kan være HMS, IKT, sortiment, begrepslister, økonomi og markedsføring. Pakken er et levende rammeverk som det jobbes kontinuerlig med å forbedre, og innholder gjerne flere år med “best practise” innenfor hvert enkelt fagfelt. Det er viktig at franchisepakken ikke er for stram, og at franchisetaker får mulighet til å påvirke. Hvis pakken er for stram kan man risikerer at lokalt initiativ forsvinner (Nilssen, 2009).
Juridisk sett hadde franchise tidligere en utfordring i forhold til konkurranseloven som definerer et totalforbud mot at selvstendige enheter samarbeider på en slik måte at konkurransen svekkes. Det har de siste årene vært gjort oppdatering av lovverket for å legge til rette for franchise.
Risikoen og kapitalkostnadene er også lavere da franchisetakeren selv tar del i disse. (Nilssen, 2009).
Franchisekonsept
En dokumentert beskrivelse av den lokale enhetens generelle forretningsplan og de strategiske valg som er gjort for å nå målsettingene.
Inntektsmodellen
I følge Blair og Lafontaine (2005) kan den totale avgiften franchisetakeren betaler til franchisegiveren for å ta del i franchisesystemet deles inn i:
- Franchiseavgift: Dette er enten en engangsavgift som vanligvis blir betalt ved kontraktsinngåelse, og/eller den kan være en årlig fast avgift.
- Royalties: Dette er en avgift som blir betalt gjennom hele kontraktsperioden. Den er i de fleste tilfeller satt som en prosentvis andel av omsetning, men kan også være i prosent av profitt. Som oftest er den en fast prosent, men i noen tilfeller kan prosentsatsen variere i forhold til salget. Denne avgiften er franchisegiverens viktigste inntekt. Ved bruk av royalties vil både franchisegiver og franchisetaker ønske å maksimere omsetning og profitt, da det gir størst gevinst for begge.
- Markedsføringsavgift: I tillegg til franchiseavgift og royalties, er det flere kontrakter som har en egen avgift franchisetaker må betale, som skal støtte nasjonal og lokal markedsføring. Denne avgiften er i likhet med royalties vanligvis en prosentvis andel av omsetningen, men den kan også være en fastavgift.
Disse tre avgiftene er inntekter for franchisegiveren, og skal dekke kostnader til forpliktelser franchisegiveren har til franchisetakerne, samt at franchisegiveren skal sitte igjen med en gevinst.
Hvordan lykkes med franchise?
Skal franchise benyttes, må metodene, kunnskapen om å etablere og drive en lønnsom lokal enhet, være identifisert og kunne dokumenteres, og ikke minst overføres til andre. Franchise er ikke en forretningsvirksomhet, men en metode for å etablere og drive forretningsvirksomhet.
En franchisegiver må forstå hva franchise er, og at det bygger på et partnerskap mellom to selvstendige parter, hvor begge parter er like viktige for at franchisesystemet skal lykkes. En franchisegiver må derfor akseptere og forstå at hun kun lykkes hvis franchisetakerne lykkes. Franchisegiver må altså akseptere at hennes franchisetakere oppnår økonomisk suksess.
Eieren av franchisesystemet må ha riktig motivasjon, han må akseptere at det er gjennom franchisegiverrollen han skal skape den verdiskapning som gir begge parter lønnsomhet.
I et franchisepartnerskap må rollene være tydelige og kjente. Utydelige roller skaper grunnlag for mistro mellom partnerne. Franchisegiver eier og etablerer lokale franchiseenheter gjennom å rekruttere og lære opp franchisetaker. Franchisegiver har ansvaret for videreutviklingen og kvaliteten av konseptet. Franchisetaker driver sin egen virksomhet etter en avtale med franchisegiver. Vanligvis står franchisetaker for all investering i franchiseenheten. Men i tillegg til disse to hovedrollene kan det være flere:
En franchisegiver kan gjerne ha utgangspunkt i leverandørrollen, og utføre denne i tillegg. Mange leverandører, produsenter eller grossister ser nytten av å eie eller kontrollere et franchisesystem for å sikre distribusjon av sine varer eller tjenester helt frem til sluttbruker. Vi ser en rekke eksempler på slike franchisesystemer, både vellykkede og mindre vellykkede. Dokumentasjon av kunnskap og systemer for å selge varen og tjenesten krever også kunnskap og erfaring om det som skjer lokalt mot sluttbruker, og dette har en leverandør vanligvis ikke mye kunnskap om. Dette betyr at hvis en leverandør skal lykkes med franchise, må hun skaffe seg kunnskap om hva og hvordan i sisteleddet, den aktuelle franchisen. Dette kan gjøres gjennom å benytte systemer, rutiner o.l. fra «best practice», dvs. de som gjør det best, hos sine eksisterende samarbeidspartnere, forhandlere eller kunder. På denne måten kan leverandøren bygge opp den kunnskapen som er nødvendig.
Videre må leverandøren etablere en egen virksomhet som tar på seg franchisegiveroppgaven og gjennomfører denne. Har franchisegiver også rollen som leverandør av de varer eller tjenester som inngår i konseptet, er det viktig at leverandørrollen er tydelig og ikke blir en «sovepute» for franchisegiver, siden hun ikke trenger å bevise at hennes produkter oppfyller nødvendige krav. Kravene til en leverandør er uansett at hun kan levere riktige varer, til riktig tid og til riktig pris, i konkurranse med andre. I mange konsepter er lokaliseringene ofte utslagsgivende for suksess. Det er derfor vanlig i slike konsepter at franchisegiver sikrer seg kontroll over lokaliseringen ved å sitte på leieavtalen, ha opsjon på leieavtalen eller lignende. Franchisetaker må i alle tilfeller stå for de reelle kostnadene ved leie av lokalene. Det er ikke vanlig at franchisegiver tjener penger på å sitte på kontrollen av lokalene, men unntakene kan finnes i de tilfellene da husleien er basert på en prosentandel av omsetningen.
Metodene for hvordan franchisetakeren skal etablere og drive franchisekonseptet må inneholde kunnskap, systemer og rutiner omkring hvordan man sikrer kundetilfredsheten i franchisesystemet. Metodene er kunnskapsdelen i franchisekonseptet. Har ikke franchisegiver kunnskap om hvordan resultatene skal oppnås, er det ikke substans i konseptet. Dersom franchisetaker selv må utvikle og erfare dette, vil det få konsekvenser både for konseptets produktivitet og kvalitet. En kundes totalopplevelse er summen av alle faser i kjøpeprosessen, fra orientering og sortering via kjøp og forbruk til gjenkjøp. På denne måten har metodene for å gjennomføre forretningsvirksomhet blitt viktigere og viktigere, i dag er den kanskje blitt like viktig som selve produktet eller tjenesten.
Kilder:
- Nilssen, Børge (2002) – Franchise, Fagbokforlaget (https://www.fagbokforlaget.no/Franchise2/I9788245004519)
- https://ebu2.wikispaces.com/dr%C3%B8fte+nye+forretningsmodeller+og+presentere+forbedringstiltak
- http://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/138366/Christoffersen_Hermansen.pdf
- http://norskfranchiseforum.no/hva-er-franchise
- https://cappa.no/index.php?page=targetedcontent&headerfilename=header_targetedcontent.gif&subitem=franchiseintro
Du leser nå artikkelserien: Kjedesamarbeid