Domstoler (den dømmende makt)

Domstolenes kompetanse

Gjennom maktfordelingsprinsippet har domstolene fått kompetanse til å håndheve lovene som Stortinget har vedtatt. Domstolene har dermed den dømmende makt.

Domstolenes oppgave er å løse rettslige tvister. Det vil si håndtere sivile tvister og straffesaker som blir brakt inn til retten. Domstolene tar aldri selv initiativ til å reise en sak.

Foruten de allminnelige domstolene har ulike forvaltningsorgan innenfor forvaltningens myndighetsområde i tillegg fått delegert myndighet til å håndheve lovverket, forskrifter og vedtektene som gjelder for det aktuelle forvaltningsområdet. F.eks. har Forbrukerombudet og Markedsrådet fått delegert kompetanse til å håndheve markedsføringsloven med forskrifter. De forvaltningsorganene som har fått delegert myndighet til å håndheve ulike spesiallover, har imidlertid ikke anledning til å praktisere en annen rettspraksis enn den som de alminnelige domstolene har trukket opp. Rettslige avgjørelser som er foretatt av et forvaltningsorgan, kan normalt bringes inn for de domstolene for rettslig prøvelse.

Domstolenes virkemidler

Når domstolene skal straffe brudd på rettsreglene har de langt flere virkemidler til rådighet enn bare fengselsstraff. De vanligste virkemidlene er:

• Fengselsstraff
• Betinget straff
• Samfunnstjeneste
• Tvangsbehandling
• Bøter
• Forbud mot å fortsette handlingen
• Påbud om å rette seg etter rettens retningslinjer
• Erstatningsansvar
• Beslag og pant

Domstoler

Det finnes en rekke ulike typer domstoler. For oversiktens skyld er det vanlig å dele de ulike domstolene inn i to hovedgrupper:

1. Alminnelige domstoler
2. Særdomstoler

Disse domstolene kan videre grupperes i domstoler for straffesaker og domstoler for sivile saker, avhengig av om saken dreier seg om brudd på straffeloven eller ikke.

Alminnelige domstoler

De alminnelige domstolene består av en rekke domstoler som er organisert i et hierarkisk system. Det laveste nivået er forhørsretten, mens det øverste nivået er høyesterett.

Høyesterett og høyesteretts kjæremålsutvalg

Alle saker kan ankes helt opp til høyesteretts kjæremålsutvalg, som har som oppgave å velge ut hvilke saker som skal presangeres for høyesterett. Årsaken til at ikke alle saker kan ankes helt opp til høyesterett, skyldes at høyesterett ville fått ett altfor stort arbeidspress hvis de skulle tatt stilling til alle saker som ble presentert for rettsvesenet. Høyesterett består tross alt kun av 18 dommere totalt. Siden alle Høyestetsrettssaker krever at 5 høyesterettsdommere deltar, kan de kun ta stilling til tre saker av gangen (maksimalt).

En annen årsak til at det er lite hensiktsmessig å bringe alle saker inn for høyesterett, er prinsippet om at « Høyesterett danner presidens». Dvs. at domstolene som befinner seg på et lavere nivå i pyramiden må følge Høyesteretts praksis i lignende saker. Har en lignende sak tidligere vært behandlet av Høyesterett, vil den automatisk bli avvist. Dette fordi resultatet av domsbehandlingen vil bli den samme. Dette har vært et viktig prinsipp i norsk rett, siden dette gir borgerne «rettssikkerhet». Dvs. sikkerhet for at alle blir behandlet likt.

Forliksrådet/forhørsretten

Forliksrådet er det laveste nivået i sivile saker, og med unntak av bl.a. varemerke saker må alle saker gjennom forliksrådet før de kan behandles i Tingretten. I enkelte mindre saker kan forliksrådene etter omstendighetene avsi dom. Dette er særlig praktisk i f.eks. mindre inkasso saker. Gjelder rettstvisten en forbrytelse etter straffeloven, heter retten forhørsretten og ikke forliksrådet. Når det gjelder forhørsrettens betydning, blir den hovedsakelig brukt til å avgjøre om Politiet kan varetektsfengsle en person eller ikke. Det er også forhørsretten som avgjør hvor lenge Politiet kan holde vedkommende varetektsfengslet.

Tingretten

Saker som ikke blir avgjort i forliksrådet eller som blir anket, går til Tingretten. Når Tingretten f.eks skal behandle et dødsbo eller et konkursbo, kalles den skiftesretten. Skal retten behandle saker om tvangsfullbyrdelse kalles den namsretten, og skjønnsretten når den skal ta stilling til spørsmål som etter loven skal avgjøres ved skjønn (f.eks erstatning i forbindelse med tvangssalg av fast eiendom).

Lagmannsretten

Saker som blir avgjort i Tingretten kan ankes videre til lagmannsretten og evt. til høyesterett. For at saker skal kunne ankes til lagmannsretten eller høyesterett må de ha en viss størrelse.

Antall dommere

Hvor mange dommere som deltar under behandlingen av rettstvisten, er avhengig av hvilken domstol som behandler saken.

• Høyesterett – 5 fagdommere.
• Høyesteretts kjæremålsutvalg – 3 fagdommere (skriftlig behandling).
• Lagmannsretten –
  Sivile saker: 3 fagdommere og evt. lekdommere.
  Straffe saker: 3 fagdommere og 4 lekdommere.
  Strafferamme over 6 år: 3 fagdommere og 10 jurymedlemmer.
• Tingretten –
  Sivile saker: 1 fagdommer og eventuelt lekdommere.
  Straffesaker: 1 fagdommer og 2 lekdommere.
• Forliksrådet – Sivile saker: 3 forliksmenn/kvinner.
• Forhørsretten – Straffesaker: 1 fagdommer.

Forskjellen på en fagdommer og en lekdommer er at en fagdommer er utdannet jurist og er fast ansatt som dommer, mens en lekdommer kun er en vanlig borger som er trukket tilfeldig ut av kommunelisten over kommunens innbyggere. De eneste kravene som stilles for å bli utnevnt som lekdommer er at man tidligere er ustraffet og at man ikke er inhabil.

Årsaken til at man trekker inn vanlige borgere i behandlingen av rettstvisten, skyldes at man ønsker å få «folkets syn» på saken. Dette fordi den rådende samfunnsmoralen er et viktig kriterium når rettstvister skal avgjøres, og en sikkerhetsventil mot at rettsvesenet skal utvikle seg i en retning som ikke er forenlig med folkets syn.

Særdomstoler

Særdomstolene er opprettet for å ta seg av og behandle mer spesielle rettstvister. Av slike domstoler har vi f.eks vergemål retten som behandler spørsmål om umyndiggjørelse, og arbeidsretten som avgjør arbeidstvister. Andre særdomstoler er f.eks. Riksretten og Krigsretten.

Rettssaker er tidkrevende og vil ofte kunne ta flere år. De kan videre bli svært kostbare. Forutsatt at begge parter har fått kvalifisert juridisk hjelp, må man også gå ut fra at de er så tvilsomme at utfallet er uvisst. Det bør derfor vurderes nøye om en sak er så viktig at man vil føre den gjennom rettsapparatet. Ofte er et magert forlik bedre enn en fet prosess.

Som alternativ til domstolsbehandling har man Voldgiftsinstituttet. Dette er en slags frivillig domstol hvor dommerne oppnevnes av partene, og hvor saksbehandlingen er enklere og raskere. Om den er rimeligere kan utvilsomt diskuteres. Ikke minst av hensyn til tidsbesparelsen blir mang store saker avgjort ved voldgift. Forutsetningen for voldgift er at partene er enige om det. Avgjørelser truffet av voldgiftsretten kan etter omstendighetene ankes inn for de ordinære domstolene.