Lesetid (240 ord/min): 4 minutter
Når ytre faktorer som vulkanutslipp, solaktivitet eller utslipp av klimagasser fører til endringer i jordas klima, kalles det strålingspådriv. Disse pådrivene måles i watt per kvadratmeter. Økte utslipp av klimagasser vil ha et positivt strålingspådriv, mens for eksempel sulfatpartikler fra vulkanutbrudd fører til et negativt strålingspådriv.
Innholdsfortegnelse
Hvorfor er vulkanutbrudd en stor strålingspådriver?
Årsaken til at vulkanutbrudd er en stor strålingspådriv skyldes at store vulkanutbrudd sender store mengder støv og svoveldioksid i stratosfæren. Svovelgassene danner partikler som i neste omgang påvirker skyene slik at de reflekterer mer av solstrålene tilbake til verdensrommet. Vulkanutbrudd gir dermed en nedkjølende effekt og kan senke den globale temperaturen med 0,5-1°C året etter utbruddet. En har kjennskap til disse hendelsene på grunn av iskjerneprøver fra Antarktis og Grønland som går minst 150 000 år tilbake i tiden. (Wikipedia).
I gjennomsnitt vil slike vulkanutbrudd forekommer flere ganger per århundre, og føre til avkjøling ved delvis å blokkere innstråling av sollys til jordoverflaten. Varigheten av dette kan være noen år. Utbruddet av Pinatubo i 1991, som var det nest største utbruddet på 1900-tallet, påvirket klimaet betydelig slik at den globale temperaturen sank med 0,5 °C i opptil tre år. Dermed oppstod en nedkjøling over store deler av jorden med redusert overflatetemperaturer i 1991-1993. Tambora utbruddet i 1815 forårsaket “Året uten sommer“. Supervulkaner som er mye større utbrudd enn dette kan ha forekommet noen få ganger med 50-100 millioner års mellomrom. Disse kan i jordens fortid ha forårsaket global oppvarming og masseutryddelser (Sagan, 1997).
En del av det utvidede karbonkretsløpet
Vulkaner er også en del av det utvidede karbonkretsløpet. Dette kretsløpet har svært lang (geologisk) tidsperiode, der vulkansk aktivitet fører til utslipp av karbondioksid fra jordskorpen og mantelen, samt at kretsløpet motvirker opptak av sedimentære bergarter og andre geologiske karbondioksidsluk.
Vil skape større svingninger i fremtiden
Ettersom modellene vi bruker for å spå hvordan klima kommer til å utvikle seg ikke tar høyde for vulkanutbrudd, da det er umulig å forutsi når de vil komme og hvor store utbruddene er, er det opplagt at klimaet vil komme til å endre seg mer fra år til år og fra tiår til tiår enn det man tidligere har trodd.
Skaper små endringer i det totale CO2 utslippet
Vulkaner slipper også ut vanndamp og karbondioksid (CO2), men på grunn av de store mengdene som allerede eksisterer i atmosfæren vil selv ikke et stort vulkanutbrudd føre til en merkbar endring av CO2-konsentrasjonen globalt. På veldig lange tidsskalaer (tusen til millioner av år) kan imidlertid utbrudd fra mange gigantiske vulkaner ha hevet konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren nok til å gi global oppvarming.
Bjerknessenteret har benyttet Bergen klimamodell, inkludert vulkanutbrudd og variasjoner i solinnstråling, til å simulere klimaet under den ’lille istid’ (1400–1850 tallet). De naturlige pådrivene forklarer mye av variasjonene både i rekonstruerte og simulerte temperaturer på den nordlige halvkule for denne perioden. De kaldeste periodene i den ’lille istiden’ opptrer gjerne i perioder med spesielt kraftige utbrudd, slik som Kuwae i 1453 og Tambora i 1815, og i perioder med en rekke påfølgende utbrudd, slik som på 1600-tallet.
Kilder:
- Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Klimapådriv
- Sagan, C.; Chyba, C (1997). «The Early Faint Sun Paradox: Organic Shielding of Ultraviolet-Labile Greenhouse Gases». Science. 276 (5316): 1217–21. Bibcode:1997Sci…276.1217S. PMID 11536805. doi:10.1126/science.276.5316.1217
