John Maynard Keynes (1883 – 1945) var en britisk økonom, trent matematiker, hvis ideer grunnleggende endret teorien og praksisen til makroøkonomi og myndigheters økonomiske politikk. Han bygde videre og foredlet tidligere arbeid med årsakene til konjunkturene, og var en av de mest innflytelsesrike økonomene på 1900-tallet. Meget ansett som grunnleggeren av moderne makroøkonomi. Hans ideer er grunnlaget for tankeskole kjent som keynesiansk økonomi, og dens forskjellige avleggere. Gjennom sitt forfatterskap utøvet han større innflytelse enn noen annen sosialøkonom i nyere tid.
I 1999 sa magasinet Time at Keynes var blant de viktigste menneskene i århundret sa de at “hans radikale ide om at regjeringer skulle bruke penger de ikke har, kan ha spart kapitalismen.” The Economist har beskrevet Keynes som “Storbritannias mest kjente økonom fra det 20. århundre.” I tillegg til å være en økonom, var Keynes også embetsmann, direktør for Bank of England og en del av Bloomsbury Group of intellektuelle.
Mens Adam Smith regnes som profeten for den selvregulerende økonomien og Karl Marx profeten for den destruktive økonomien, blir John M. Keynes regnet for profeten for den selvreparerende økonomien.
Profeten for den selvregulerende økonomien
Karl Marx Profeten for den destruktive økonomien
John M. Keynes Profeten for den selvreparerende økonomien
J.M. Keynes var en spesiell person. I følge nobelprisvinneren Sir John Hicks var han en mann med en ekstremt aktiv forestillingsverden, en person hvis tenking aldri sto stille, men alltid sprang fremover; det var vanskelig å holde hans tempo, «du viste aldri hva han ville komme til å si».
Keynes ble aldri professor; han produserte ikke fotnoter, men ideer. Det kan vel til og med reises tvil om han var spesielt lærd. Men han hadde utvilsomt en teft og en innsikt utenom det vanlige.
I 1936 kom hans bok «The General Theory of Employment, Interes and Money» ut. Den dannet grunnlaget for vår moderne makroøkonomi, og hoved-budskapet i denne boken var at en økonomien ikke kan korrigere seg selv mot full sysselsetting, men kan forbli i en tilstand med permanent arbeidsledighet.
Keynes sine teorier må ses i sammenheng med den krisen verdensøkonomien var i når teoriene ble utviklet. I perioden fra 1929 til 1932 falt produksjonen i samfunnet med omtrent 50 %, samtidig som arbeidsledigheten økte til nærmere 20 %. Vi kaller dette den store depresjonen. På denne tiden ledet Keynes en revolusjon innen økonomisk tenking, og utfordret ideene til nyklassisk økonomi som mente at frie markeder automatisk på kort til mellomlang sikt ville gi full sysselsetting, så lenge arbeidere var fleksible i lønnskravene sine.
