For å kunne løse en rettstvist må det foreligge et rettsspørsmål. Det vil si en problemstilling vi kan løse ved å bruke gjeldene rettsregler og rettskilder.
Innholdsfortegnelse
Hva er en rettstvist?
En rettstvist er en rettslig konflikt eller uenighet om hva som er gjeldende rett i en sak. Begrepet benyttes som regel når rettsspørsmålet (konflikten eller uenigheten) må bringes inn for en domstol.
Hva er et rettsspørsmål?
Et rettsspørsmål er en rettstvist som kun kan løses ved bruk av rettsregler. Rettstvisten kan dreie seg om hvilke rettsregler som gjelder, og hvilket innhold disse reglene har. Vi skiller her mellom (Torstein Eckhoff, 1993):
- Generelle rettsspørsmål – spørsmål om hvilke regler som gjelder i situasjoner som er felles for alle eller en gruppe personer. Spørsmålet kan være mer eller mindre generelt. Et eksempel er hvilke regler som gjelder for ektefellers formuesforhold.
- Individuelle rettsspørsmål – spørsmål om hvilke regler vi skal bruke for å løse et konkret tilfelle. Skal du løse et individuelt rettsspørsmål, må du først formulere spørsmålet generelt for å fastlegge innholdet i de reglene du vil bruke. Deretter må du vurdere om det konkrete tilfellet passer til den generelle tolkningen. Dette blir på fagspråket kalt for subsumsjon.
Hva er en rettsregel?
En rettsregel er en norm som regulerer forhold mellom borgerne i et samfunn, og som borgerne setter sin autoritet bak fordi det finnes maktmidler som håndhever reglene. Eksempler på slike maktmidler er politi og domstoler.
Rettsreglene utledes av lover, forskrifter eller en andre rettskilder, men de er ikke selve teksten. En rettsregel kan derfor ikke leses direkte ut av en lovtekst, da disse reglene er den reglen vi kommer frem til etter å ha gjort en juridisk vurdering og tolkning av alle tilgjengelige rettskilder.
Hva er en rettskilde?
Når domstolene skal avgjøre en rettstvist, bruker de ikke kun lovverket for å avgjøre hvem som har rett. For å finne de gjeldene rettsreglene må de vurdere og tolke en alle tilgjengelige rettskilder.
Rettskilder er forhold som vi må ta med i betraktning når vi skal løse en rettstvist gjennom å kartlegge hvilke rettsregler som gjelder. Hvilke rettskilder vi kan benytte oss av går frem av juridisk metodelære, også kalt rettskildelære. Juridiske metodelære angir ikke bare hvilke rettskilder som finnes, men også hvordan disse kildene skal vektlegges og avveies mot hverandre.
I gammel juridisk teori hadde vi bare to rettskilder: lov og sedvane. Etter hvert har dette bildet blitt mer nyanser med Torstein Eckhoffs Rettskildelære (1971). I dag snakker vi ikke om rettskilder, men om rettskildefaktorer.
Hvorfor trenger vi andre rettskilder enn selve lovteksten?
Årsaken til at vi trenger rettskilder for å kunne tolke selve lovteksten skyldes at lovteksten ofte ikke er uttømmende og at ordene i lovteksten kan være både tvetydige og uskarpe. Hva er f.eks. en “buss” og hvor mange trær skal det til for at vi kan snakke om en “skog”?
For å finne klarhet i en uklar situasjon må vi vurdere alle rettskildene opp mot hverandre for å avgjøre hvilke rettsregler som finnes og hvilke som går foran andre.
Hvilke rettskilder finnes?
For å løse en rettstvist vil dommerne normalt benytte seg av følgende rettskilder:
- Skrevne rettsregler (Lovteksten)
- Forskrifter og lovforarbeider
- Rettspraksis
- Forvaltningspraksis
- Sedvanerett
- Juridisk teori
- Reelle hensyn
- Folkerett
- EU/EUS-rett
Skrevne rettsregler/Lover
De skrevne rettsregler er selve primærkilden i det norske rettssystemet, og hovedregelen er at loven skal følges. De er imidlertid ikke alltid like lett å alltid forstå hva lovgiverne egentlig har ment, noe som skyldes at de fleste lover er generelle. Dette for å fange opp flest mulig forhold. De fleste rettstvister vil derfor bli løst ved å tolke loven. Tolkningen av loven vil skje etter en av følgende tolkningsprinsipper:
- Innstrenkende tolkning vil si at vi tolker loven mer innskrenkende enn det som går frem av ordlyden. Ved å tolke loven innskrenkende går vi ut i fra at lovgiveren har ment at enkelte forhold ikke skal bli rammet av loven.
- Utvidende tolkning er det motsatte. Tolker vi loven utvidende går man ut i fra at lovgiver har ment at loven skal fange opp forhold som ikke eksplisitt er nevnt i lovteksten.
- Antitetisk tolkning vil si at vi ser på hva konsekvensen av det motsatte vil være. Står det f.eks. i loven at det er forbudt å kjøre bil i beruset tilstand, kan vi tolke loven antitetisk og komme frem til at det er lov å kjøre bil i edru tilstand (antitetisk).
Det er imidlertid ikke alltid nok å tolke loven for å kunne løse rettstvisten. Dette fordi man kan oppleve at flere ulike lover regulerer det samme rettsspørsmålet, og at de ulike lovene gir ulike løsninger på rettstvisten. Dette kalles en rettskollisjon. For å unngå slike rettskollisjoner brukes følgende prioriteringsprinsippene for å løse problemet:
1. En lov av høyere orden går foran en lov av lavere orden
2. En spesiallov går foran en generell lov
3. En ny lov går foran en eldre lov
I tillegg har de ulike lovene også en innbyrdes rangordning som man må ta hensyn til. Pyramiden under viser lovenes rangordning.
Siden lovverket ikke er utformet for å fange opp alle tenkelige forhold og situasjoner, opplever man ofte at det oppstår rettstvister som det ikke finnes noen løsning på i lovverket. I slike situasjoner må dommerne utelukkende støtte seg på de øvrige rettskildene.
