To år før Burns presenterte sin bok om transformasjonsledelse publiserte House en teori om karismatisk ledelse (Northouse, 2004). Etter dette har karismatisk ledelse fått stor oppmerksomhet blant ledelsesforskerne (Hunt & Conger, 1999). Det var derimot Max Weber som først introduserte selve begrepet i 1947, men til nå har det ikke vært gjennomført noen empirisk uttesting av Webers opprinnelige teori (Fiol, Harris & House, 1999).
House (1999) synes det er viktig å understreke forskjellen mellom Webers definisjon av karisma og den formen for karisma som er definert av organisasjons og ledelsesforskere. Der Weber ser karisma som et sosiologisk fenomen, har House (1999) en mer psykologisk vinkling.
Den mer psykologisk orienterte definisjonen hevder at karismatisk ledelse inneholder:
- et forhold mellom et individ (leder) og andre (underordnede) basert på dypt delte ideologiske (i motsetning til materielle) verdier;
- et individ (lederen) som fullfører uvanlige bragder gjennom sine underordnede som er eksepsjonelt lojale til deres leder, har en høy grad av tiltro til lederen og er villig til å ofre noe for at lederens visjon skal gå i oppfyllelse;
- et komplekst sett av personlige karakteristikker og/eller handlinger til et individ (lederen) som leder til de ovennevnte utfallene (House, 1999 s. 564).
Karismatiske ledere handler altså på utradisjonelle måter som har karismatisk effekt på etterfølgerne.
