Er et samfunn basert på en sirkulær økonomi realistisk?

EU og Norge har satt mål om å gjøre EU og Norge til en 100% sirkulær økonomi. Første steg skal være nådd innen 2030, mens siste steg skal være nådd innen 2050. I sin nasjonale strategi (2019) skriver regjeringen at deres ambisjon er at Norge skal være et foregangsland i utviklingen av en grønn, sirkulær økonomi som utnytter ressursene bedre enn i dag. Spørsmålet mange stiller seg er om dette er mulig. I denne artikkelen vil jeg prøve å kaste mer lys omrking dette spørsmålet.

En hybrid løsning er den mest realistiske modellen

På kort sikter det urealistisk å tro at EU og regjeringen kan lage et langtidsprogram som sier at EU og Norge skal bli et samfunn som er basert på en sirkulær økonomi innen 2050. Dette fordi det tar lang tid og koster mye penger å endre dagens lineære verdikjeder til å bli sirkulære. I tillegg krever dette en endring i måten næringslivet og kundene tenker på. Skal verdikjedene bli sirkulære må måten vi lager produktene på endres, samtidig som vi må endre våre forretningsmodeller til å bli sirkulære. 

Fremtidens verdiskapning vil av praktiske årsaker aldri kunne bli basert på en modell som er 100% sirkulær. Den vil mest sannsynlig bli basert på en hybrid løsning mellom dagens  lineære modell og den sirkulære modellen som beskrives i disse artiklene. Her vil det være løkker («loops»), som symboliserer økt sirkularitet (ombruk, materialgjenvinning og energiutnyttelse), og det vil sannsynligvis måtte være en utgang (endestasjon), til deponi av avfall, f.eks. farlig avfall som ikke bør brennes og energiutnyttes.

I en mer sirkulær økonomi enn dagens lineære økonomi vil løkkene i modellen være viktigere, og kanskje går materialene flere runder i systemet, før de får sin endestasjon i form av forbrenning og energigjenvinning, eller forbrenning og deponering uten energi-utnyttelse. At materialene holder seg lengre i systemet, og dermed brukes lenger og av flere, kan bidra til at færre materialer finner vei inn i modellen. Dermed kommer det også mindre ut i endestasjonene (Frøvold, 2022).

Bærende prinsipper

Tar vi utgangspunkt i de bærende prinsippene til sirkulær økonomi er det flere av dem som er vanskelig å gjennomføre i praksis. De bærende prinsippene er:

1. Bruk av minst mulig ikke-fornybare ressurser til fordel for fornybare ressurser.
2. Bruk av minst mulig råstoffer.
3. Lavest mulig omløpshastighet på råstoffene som settes inn i økonomien.
4. Minst mulig avfall og utslipp.
5. Vi konverterer biomasse fra skog og jordbruk, samt slam og avfall fra havbruk til fiskefôr og biodrivstoff. 
6. Vi designer produktene slik at de er holdbare, kan deles, gjenbrukes, repareres, oppgraderes og resirkuleres på en kostnadseffektiv måte.

Evigvarende produkter som er mobulbaserte er en utopi

Det vanskeligste prinsippet er antagelig at produktet helst skal vare i evig tid. Det har aldri vært vanskelig å lage f.eks. biler og elektronikk som varer vesentlig lengre i dag. Faktisk sluttet Volvo å produsere flere av de tidlige motorene til Volvo Amazon på 60-tallet fordi de aldri gikk i stykker. Varer produktene evig vil kundene ikke kjøpe nye produkter fra virksomheten. Noe som betyr at virksomheten vil bli ulønnsom.

Dagens forretningsmodeller er basert på at folk bytter ut sine produkter ved jevne mellomrom. Apple kommer f.eks. hvert år med en ny utgave av sin iPad mobil. Forskjellen mellom versjonene de siste årene har vært minimale. Hadde telefonene vært modulbaserte slik at kundene bare kunne stikke innom sin nærmeste Apple butikk med sin telefon og fått den oppgradert på stedet med de nye funksjonene, uten å bytte hele telefonen hadde dette vært noe alle hadde ønsket. Problemet er bare at Apple ikke lenger hadde klart å selge millioner av nye telefoner hvert år. De hadde istedenfor solgt flere millioner oppgraderinger som koster kundene en brøkdel i forhold til å bytte hele telefonen. Resultatet hadde blitt at omsetningen, veksten og lønnsomheten til Apple hadde forsvunnet.

Av den grunn er det lite trolig at verdens produsenter av forbrukerprodukter vil velge å begynne å lage evigvarende produkter som er designet for deling, gjenbruk, reparasjon og oppgradering med det første. Det er også et spørsmål om befolkningen ønsker dette, da konsekvensene av dette vil være at store deler av befolkningen mister sine jobber som et resultat av redusert etterspørsel og vekst.

I Norge har vi et lovverk som gir forbrukerne 5-års garanti på alle produkter som er forventet å vare i minst 5 år. I Afrika og Asia, hvor mesteparten av verdens befolkning bor, får du i beste fall 1 års garanti hvis vi snakker om en dyr kapitalvare, ellers gjelder garantien kun til du går ut av døra. Hadde 5 års garanti på alle produkter som forventes å vare i minst 5 år blitt gjeldende lov i alle verdens land hadde vi kommet langt på vei mot å redusere produktenes omløpshastighet. Dette krever imidlertid en endring i lovverket til de fleste land. På dette området er det selvfølgelig mulig å langt lengre enn det Norge har gjort gjennom sitt lovverk, men å få til internasjonalt bindende avtaler på dette området er imidlertid ikke lett.

Dette er kanskje mulig

Å få produsentene til å prøve å bruke mindre råstoffer og bytte ut jomfruelige råstoffer med resirkulerte råstoffer er er ikke noe problem, så lenge dette ikke fordyrer produktet eller så lenge alle konkurrentene også må gjøre dette. Problemet er bare at dette fordyrer produktene og så lenge konkurrentene fortsatt ikke har endret praksis ser de selv ingen grunn til å gjøre det. I hvert fall ikke før myndighetene tvinger dem til å endre praksis gjennom lovverket.

Alle produsenter har som mål å produsere sine produkter så billig som mulig for så å selge det til høyest mulig pris. Ingen vil derfor frivillig velge å fordyre deres produksjonsprosess hvis dette ikke gir dem noen som helst konkurransefordeler. Verden flyter i dag over av plast og mesteparten av plasten som samles inn blir ikke resirkulert. Hvorfor? Jo, fordi denne plasten er av så dårlig kvalitet at den ikke er resirkulerbar. Hvorfor starter vi da ikke å bruke plast av høyere kvalitet? Jo, fordi dette koster mer penger. Den eneste måten å få produsentene til å endre denne praksisen er å endre lovverket verden over slik at det blir ulovlig lage ikke-resirkulerbare produkter. Om dette vil skje vil tiden vise. Det eneste som er sikkert er at dette kommer til å ta tid. Lang tid.

Litt vanskeligere er det i mange tilfeller å bytte ut ikke-fornybare ressurser med fornybare ressurser, da vi i dag ikke har teknologi som gjør dette mulig i mange tilfeller. Vindmøller er f.eks. fortsatt avhengig av f.eks. hydraulikkolje for å fungere. Forskning på disse områdene kan gjøre dette mulig i fremtiden, men en slik endring tar tid og koster mye penger i form av grunnforskning som er vanskelig å finansiere.

Hele verdikjeden må gjøres grønn for at sluttproduktet skal være grønt

Selv om sluttproduktet i seg selv ikke forbruker naturressurser kan det hende at produksjonsprosessen som leder frem til sluttproduktet har gjort det. Å kjøpe en el-bil gir deg god samvittighet. Du føler plutselig at du tar et “miljøvennlig valg” som skal være godt for klima, siden du selv ikke lenger vil slippe ut noe CO2 lenger. Dette stemmer, men hvis bilfabrikken og alle underleverandørene til denne bilfabrikken har produsert alle disse bildelene med bruk av kullkraft, samtidig som de har sluppet ut store mengder miljøfarlige avfallstoffer for å hente ut mineralene som kreves for å lage bilen og bilbatteriet er sluttproduktet ikke lenger spesielt “grønt” eller “miljøvennlig”. 

For å takle akkurat dette problemet innfører EU en karbonavgift på alle produkter som importeres til EU som er produsert ved bruk av kull, olje eller gass som energiform. Dette for å sikre at den delen av næringslivet i EU som prøver å være “grønn” ikke blir utkonkurrert av av aktører utenfor EU som ikke ikke er grønne i sine tenking og verdiskapning. Lignende tiltak må innføres på andre områder også for å “tvinge” næringslivet i verden til å bli mer grønne.

Barrierer mot sirkulær økonomi

Solberg-regjeringen la frem sin strategi for sirkulær økonomi i juni 2021, kalt Nasjonal strategi for ein grøn, sirkulær økonomi. I forarbeidene til strategien, ble det pekt på fem hovedkategorier av barrierer (Frøvold, 2022):

1. Regulatoriske og politiske barrierer:

• Dagens regelverk er utformet for å regulere aktiviteter i en lineær økonomi fremfor en sirkulær, noe som påvirker eksempelvis hva som defineres som avfall, og hvem som har lov til å behandle og/eller nyttegjøre seg de ressursene som defineres som avfall.
• Mangel på politiske målsetninger, krav og koordinering står i veien for å utløse et potensiale for mer sirkularitet, som ligger i og på tvers av næringer og verdikjeder.
• Regnskaps-, skatte- og avgiftssystemet har flere utforminger som favoriserer «bruk og kast» fremfor økt utnyttelse av eksisterende ressurser.
• Mangel på krav som kan fremme innovasjon og økt bruk av sirkulære produkter eller tjenester i offentlige anbud.
• Manglende eller ikke tilstrekkelig ambisiøse nasjonale og bransjespesifikke krav til materialgjenvinning.

2. Økonomiske barrierer:

• De sirkulære løsningene og forretningsmodellene må være økonomisk lønnsomme og konkurransedyktige i forhold til de lineære.
• Manglende prissetting av samfunnets faktiske kostnader fra miljøpåvirkning knyttet til utvinning og prosessering av råvarer, produksjon, forbruk og avhending av produkter og konstruksjoner.
• Ikke tilstrekkelig store markeder som vil nyttiggjøre seg av produkter som består av sekundære og sirkulære materialer.

3. Teknologiske barrierer:

• Det trengs nye løsninger for å utnytte sekundære ressurser bedre, slik at ressursene holder seg lengre i økonomien. Noen teknologier er modne, men ikke økonomisk lønnsomme.
• Manglende digital infrastruktur gjør at det er vanskelig å få informasjon om materialkvalitet og materialinnhold i avfall, og dermed blir ressursene vanskelige å utnytte.

4. Strukturelle barrierer:

• Ulike og fragmenterte avfallssystemer er en barriere for økt sortering, materialgjenvinning og lønnsomhet i håndteringen av flere avfallstyper, som eksempelvis plastemballasje.
• Et stort og langstrakt land med få mennesker gjør at et relativt lite avfallsvolum spres over et stort geografisk område. Dette gjør det vanskeligere å samle og utnytte avfallsressursene.

5. Manglende kunnskap og etablerte kulturer:

• Manglende kunnskap om den totale miljøbelastningen av produkter hos både produsenter og forbrukere, som gjør sirkulære valg vanskeligere.
• Etablerte holdninger og vaner som gjør at bedrifter og forbrukere i liten grad etterspør mer sirkulære varer.
• Manglende bruk av livsløpsanalyser for beregning av produkter og prosessers totale miljøpåvirkning.

Omleggingen til en mer sirkulær økonomi krever en rekke endringer og forbedringer hos mange aktører. Noen av barrierene kan løses relativt enkelt gjennom nye reguleringer, mens andre barrierer kan kanskje aldri løses fullt og helt. F.eks. er Norge et tynt befolket land. Avfallet er dermed spedt over ete stort areal. Noe som gjør det vanskelig og kostbart å samle det inn og resirkulere det. 

Krever nye rammebetingelser og intensiver

Som jeg allerede har vært inne på har myndighetene en sentral rolle hvis det skal være mulig å gjøre om dagen lineære økonomi til å bli en sirkulær økonomi. Dette fordi næringslivet alltid vil forøke å lage sine produkter så rimeligst mulig. Det vi si ved bruk prinsippene som den lineære økonomien bygger på.

For å oppnå fremtidig vekst er næringslivet også avhengig av at kundene jevnlig bytter ut sine produkter med nye produkter. Ingen produsenter er derfor interessert i å lage produkter med lengre holdbarhet enn den lovpålagte og forventede holdbarheten. Ønsker myndighetene å endre dagens praksis må de starte med å utvikle nye rammebetingelser for næringslivet i form av nye lover og reguleringer. Karbonavgiften til EU er et godt første skritt i denne sammenheng.

Å pålegge næringslivet til å gjøre endringer i sin verdikjede er imidlertid ikke nok til å få til de ønskede endringene. Samtidig som nye rammebetingelser utvikles, må det gis økonomiske intensiver til næringslivet, slik at de på eget initativ ønsker å endre sine eksisterende forretningsmodeller og verdikjeder. Alternativt må incitamentene gis til sluttbrukerne for å få dem til å endre sine kjøpsvaner. 

Støtten og skattefordelene som tidligere ble gitt til alle som kjøpte en el-bil i Norge er et godt eksempel på økonomiske intensiver som kan benyttes for å gi folk og næringslivet motivert til å satse på en mer sirkulære løsninger.

Nye standarder

For hver gang et materiale blir gjenbrukt, forringes gjerne kvaliteten. Imidlertid kan avfall i én næring kan være materiale med tilstrekkelig god kvalitet i en annen. At man på tvers av næringer har samme forståelse for kvalitet, er avgjørende for å kunne handle på tvers, og da trenger vi standarder som beskriver kvalitet. Felles standarder vil også være en nøkkel til trygghet, sporbarhet og opprinnelsesgarantier. 

Standardene fra ISO vil gjøres gjeldende som europeiske standarder og bli fastsatt som Norsk Standard. Det vil være disse standardene Europakommisjonen viser til som verktøy når implementeringen av Europas grønne giv (New Green Deal) skal iverksettes for fullt (Standard Norge, 2023).

Nye avgifter

For å stimulere til en mer sirkulær økonomi har EU og Norge allerede vedtatt å innføre flere nye avgifter, f.eks. karbonavgiften som trår i kraft fra og med 2026. Mest sannsynlig vil vi trenge flere avgifter for å motivere næringslivet og forbrukerne til å tenke og handle mer sirkulært. Noen foreslåtte avgifter er:

• Hierarkisk avfallsavgift
• Materialavgift på primære råvarer
• Momsreduksjon på reparasjonstjenester

Hierarkisk avfallsavgift

Å innføre en hierarkisk avfallsavgift, med utgangspunkt i avfallshierarkiet, foreslås som et tiltak for å stimulere til økt sirkulæritet og redusert avfall. Jo nærmere bunnen av avfallshierarkiet avfallet befinner seg på, jo høyere blir avgiften.

Dersom man leverer avfall som må til deponi (trinn 5), er avgiften høyere enn dersom man leverer avfall som kan forbrennes og energiutnyttes (trinn 4), og enda lavere om det kan materialgjenvinnes (trinn 3) eller ombrukes (trinn 2). Hvert trinn har sin pris, og man betaler for mengden avfall man leverer til hvert trinn (Frøvold, 2022).

En slik hierarkisk avgift vil inneholde flere positive insentiver. Ettersom avgiften reduseres dess høyere i hierarkiet avfallet befinner seg, motiveres folk til å holde mest mulig av ressursene på et høyest mulig nivå. Dette kan også endre folks etterspørsel i retning av produkter som kan brukes lenge, og som kan materialgjenvinnes når brukstiden er over. Etterspørselsendringer fører til tilbudsendringer, og dermed produseres produkter på en måte som holder ressursene på et høyest mulig nivå lengst mulig. I forlengelsen av dette kan det komme forbrukerkrav om tydeligere merking av resirkulerbarhet og forventet varighet, slik at forbrukerne i større grad kan velge produkter som varer lenger og er billigere å kaste (Frøvold, 2022).

Materialavgift på primære råvarer

Et annet forslag er å legge en på en materialavgift på primære råvarer. Her legges det på en avgift på den første utvinningen, produksjonen eller konsumet av et produkt.

Dette trinnet er det mest effektive, isolert sett. Problemet er at tiltaket i liten grad er direkte koblet til noen markedssvikt, med unntak av ved noen spesielle omstendigheter. En ulempe ved å legge avgift på uttak av en råvare, er at råvaremengden ikke representerer den negative virkningen nøyaktig.

Dersom målet er en høyest mulig grad av resirkulering og material-gjenvinning, fremfor velferdsmål, er en avgift på primære råvarer effektivt. Conrad (1999) viser at en råvareskatt er mer effektivt enn avfallsavgift for å oppnå mer materialgjenvinning, mens avfallsavgift i mindre grad svekker økonomien (Frøvold, 2022).

Momsreduksjon på reparasjonstjenester

Momsreduksjon på reparasjonstjenester er et populært tiltak. Tall fra Forbrukerrådet viser at nesten ni av ti nordmenn ønsker reduksjon eller fritak for moms på reparasjoner. Tiltaket virker umiddelbart attraktivt, ettersom det tilsynelatende bedrer produkters levetid (Frøvold, 2022).

Myndighetenes rolle

Realiseringen av en sirkulær økonomi krever en stor innsats innen forsking og innovasjon, og et omfattende samarbeid mellom og innenfor en mengde ulike sektorer. Regjeringen sier at de vil legge til rette for en utvikling av en sirkulær økonomi i hele landet og i alle sektorer gjennom det virkemiddelapparatet for forskning, innovasjon og teknologiutvikling som allerede finnes i Norge (Regjeringen, 2019:10.

Fylkeskommunene og kommunene vil her ha en viktig oppgave. Deres funksjon i denne sammenheng er (Regjeringen, 2019:6):

• å være pådriver, bindeledd og tilrettelegger for gjennomføringen av sirkulære tiltak
• å skape et godt samarbeid mellom aktøren i næringslivet, sivilsamfunnet og forvaltningen.

I tillegg må myndighetene bygge opp ulike kontrollapparater som kontrollerer at de avgiftene som blir innført blir betalt og at avgiften virker som tiltenkt.

Økt byråkrati og offentlig styring

Ettersom myndighetene og det internasjonale samfunnet vil ha en essensiell rolle i utviklingen av en sirkulær økonomi vil dette skape en mengde nye offentlige reguleringer, nye skatter og avgifter og nye kontrollorganer som vil skape økt byråkrati og offentlig styring i alle sektorer. Spørsmålet er bare om folket er klar for dette. Tradisjonelt har befolkningen vært splittet her mellom venstresiden som ønsker økt offentlig styring og høyresiden som ønsker mindre offentlig styring. For å få en stå kurs og innført de nødvendig tiltakene kreves det politisk vilje til å gjennomføre omleggingen til en sirkulær økonomi. Hva folket mener om dette vil vi først se når spørsmålene bli brakt på dagsorden i forbindelse med et valg.

Krever en kulturendring

Selv om myndighetene har en sentral rolle i omleggingen til en sirkulær økonomi i form av å være en pådriver og premissleverandør for omleggingen, er suksessen avhengig av om næringslivet og forbrukerne er enig i dette. Etterspør forbrukerne ikke de sirkulære produktene vil de fortsette å kjøpe produkter som bygger på en lineær økonomi. Noe som igjen gjør at næringslivet ikke legge om sin produksjon av sine lineære produkter. 

Skal omleggingen til en sirkulær økonomi lykkes i stor skala kreves det en kulturendring. Ikke bare i Norge, men i hele verden. Det må bli betraktet som umoralskt å velge et lineært produkt hvis det finnes sirkulære alternativer. Først når dette blir en av normene i vår kultur kan vi si at. vi har lykkes med å gjøre vår økonomi sirkulær. Å endre en kultur tar tid. Gjerne 25-50 år. 

Det er ikke bare samfunnskulturen som må endres. Bedriftskulturen til alle bedriftene må også endres, slik at det blir en del av hverdagen å tenke sirkulært når vi velger produkter, materiale og produksjonsprosesser. Siden bedriftskulturen er en del av samfunnskulturen kan vi ikke si at vi må endre samfunnskulturen før vi kan endre bedriftskulturen, eller omvendt. Samfunns- og bedriftskulturen påvirker hverandre. Endres bedriftskulturen til alle norske bedrifter vil dette påvirke og endre også samfunnskulturen. Endres samfunnskulturen, vil dette påvirke alle bedriftskulturene. Begrepene må derfor ses på under ett.

Kilder:

• Regjeringen.no – Nasjonal strategi for ein grøn, sirkulær økonomi, 2019 (NSFGSØ). Hentet: 12.06.23:  https://www.regjeringen.no/contentassets/f6c799ac7c474e5b8f561d1e72d474da/t-1573n.pdf
• Standard Norge. Hentet 24.8.2023: https://standard.no/fagomrader/sirkularokonomi/
• Gard Løken Frøvold. Hentet 24.8.23: https://civita.no/notat/sirkulaer-okonomi-hva-hvorfor-og-hvordan/