Domene + webhotell + epost = kr. 198/år
   Tast inn domene du ønsker å bestille webhotell til:
   http://www.


    Denne artikkelen er del 7 av 22 artikler om Psyko-sosial påvirkning
     Hvordan lese artiklene og -seriene?


    Denne artikkelen er del 1 av 7 artikler om Sansene
     Hvordan lese artiklene og -seriene?


For å fungere effektivt må alle organismer kunne samle opplysninger både fra det omgivende miljø og fra organismens eget indre miljø. 

sanser

Sanseorganene har som oppgave å fange opp slike signaler (stimuli) via reseptorer på celleoverflaten og formidle disse opplysningene videre til nervesystemet og hjernen, som gjennom en persepsjonprosess koder, organiserer, tolker og vurderer sanseinntrykket opp mot tidligere erfaringer og kunnskap for at sanseinntrykket skal gi oss en mening.

Reseptor

En reseptor er en «sansecelle» vi bruker til å registrere en irritasjon (stimuli) fra omgivelsene våre. Sansescellene, kalt reseptorene, er plassert både inni og utenpå kroppen for å fange opp disse irritasjonene for å gi oss informasjon om hva som skjer rundt oss.

Siden det finnes mange ulike former for irritasjoner (stimuli) trenger vi ulike former for reseptorer som er istand til å fange opp disse irritasjonene. Disse reseptorene (ulike sansecellene) kan deles inn i følgende grupper etter hva slags stimuli (irritamenter) de er mest følsomme for.

Hver gruppe reagerer best på bestemte stimuli:

  • fotoreseptorer reagerer best på lysstimuli
  • mekanoreseptorer reagerer best på mekaniske påvirkninger
  • kjemoreseptorer reagerer best på bestemte kjemiske substanser
  • termoreseptorer reagerer best på temperaturforandringer.’

Den typen av stimuli som mest effektivt aktiverer en gitt reseptor, kalles den adekvate stimulus (det adekvate irritament).

Selv en adekvat stimulus må imidlertid ha en viss minimal styrke eller intensitet for å aktivere reseptoren; en slik stimulus kalles terskelstimulus, og den gir et slags mål for reseptorens følsomhet. Sanseceller kan imidlertid også reagere på andre (inadekvate) stimuli, men deres intensitet må være mye kraftigere for å aktivere reseptorene.

SANSENE

Signalene fra reseptorene formidles videre til sentralnervesystemet som sender signalene til hjernen for behandles. Prosessen hvor sanseorganene konverterer energi fra miljøet til nevral aktivitet (sanseinntrykk) som sendes til hjernen for tolkning kalles transduksjon

Klikk på en av linkene under for å lese nærmere om våre sanser:

  1. Sanser, nervesystemet og hjernen
  2. Syns sans (øyet – Fotoreseptorer)
  3. Luktesans (nesa – Kjemoreseptorer)
  4. Høresans (øret – Fotoreseptorer)
  5. Smakssans (tunga – Kjemoreseptorer)
  6. Følesans (huden – Mekanoreseptorer)
  7. Likevektsans (balansesans) og stillingsans

I tillegg har vi reseptorer for å fange opp temperaturfølelse, ubehag og smerte:

  • Termoreseptorer (temperaturfølelse)
  • Smertereseptorer (ubehag og smerte)

Reseptorenes struktur og funksjon

De ulike typene av reseptorer kan ha svært forskjellig struktur. De viktigste funksjonelle egenskapene har imidlertid mange likhetstrekk.

OVERFØRINGSFUNKSJONEN

For å fungere som reseptorer må sansecellene fange opp energien i det irritamentet de utsettes for. Deretter må signalet omdannes (transformeres) til en form som kan formidles av nervesystemet. Disse prosessene kalles sansecellenes overføringsfunksjon (transducer-funksjon). Siden det adekvate irritamentet er forskjellig for de ulike typene av reseptorer, er selve transducermekanismene nødvendigvis forskjellige i de ulike typene av sanseceller. Forutsetningen for transducerprosessene er at energien i irritamentet fanges opp i reseptorcellen. Hos mekanoreseptorer i huden består den initiale transducermekanismen i at cellemembranen i de fineste forgreningene av de sensoriske aksonene har en spesiell type ionekanaler. Disse åpner seg når terminalens overflatemembran deformeres av en berøringsstimulus. Derved strømmer positive ioner inn i aksongrenene og depolariserer fibrene, i økende grad med økende deformering. Når depolariseringen når terskelen, vil dette utløse en nerveimpuls som forplanter seg i nervefiberen inn til ryggmargen. Via internevroner formidles signalet videre til hjernebarken.

Hårcellene i det indre øret er mekanoreseptorer. De aktiveres når hårene bøyes under påvirkning av lydstimuli (hørsel) eller bevegelser av hodet (likevekt). Bøyingen av hårene fører igjen til åpning av ionekanaler og depolarisering av hårcellene. Dette fører videre til frigjøring av transmittersubstans og synaptisk aktivering av endegrenene av hørenervefibrene eller likevektsnervefibrer som har synaptisk kontakt med hårcellene.

Lysreseptorene i øyet (staver og tapper) inneholder fotopigmenter. Når en lysstimulus treffer en slik reseptor, fanges lyset opp av pigmentet. Dette forandres kjemisk, og det settes i gang en kaskade av biokjemiske reaksjoner som i siste instans forandrer ionepermeabiliteten og dermed membranpotensialet i reseptoren. Dette styrer frigjøringen av transmittersubstans og formidler signalet videre til neste celle i signalveien.

Luktreseptorene er perifere nerveceller med cellelegemene i neseslimhinnen, og de fungerer som kjemoreseptorer. De har meget fine, trådformede utløpere (cilier) som strekker seg ut et stykke langs overflaten av slimhinnen. Cellelegemet har også et akson som løper inn til luktelappen på basis av frontallappen. Reseptormolekylene er alle plassert i overflatemembranen i ciliene. De ulike duftsubstansene i innåndingsluften binder seg til reseptormolekylene. Derved aktiveres og depolariseres cellene, og det dannes nerveimpulser i aksonene som formidler signalene til luktelappen.

SPESIFISITET

Sansecellene er spesifikke, dvs. at de under normale forhold bare aktiveres av sin adekvate stimulus, og at deres signaler formidles til bestemte områder av hjernen. Eksemplene på ulike typer av sanseceller viser at spesifisiteten blir bestemt av: 1) hvor i organismen de ulike typene sanseceller er lokalisert, og 2) hvilken type transducerprosess som finner sted i de ulike reseptorcellene. Endelig bestemmes den subjektive opplevelsen av sansepåvirkningene av hvilket område i hjernen som aktiveres av deres signaler.

INTENSITET

Sanseapparatet informerer ikke bare om den arten av stimuli vi er utsatt for, men også om stimulienes styrke eller intensitet. Dette skyldes: 1) at sterkere stimuli vil føre til større potensialforandringer i sansecellen og derved til en høyere frekvens av impulser i de sensoriske nervefibrene (frekvenskoding) og 2) at sanseceller av samme art ofte ligger samlet nær ved hverandre i ulike sanseorganer. Sterkere stimuli vil derfor ofte aktivere et økende antall sanseceller og derved et økende signal.

Flere av sanseorganene (f.eks. muskelspoler, som sanser strekk i muskelen) innerveres av egne efferente (utadledende) nervefibrer (f.eks. muskelspoler). Disse nervefibrene påvirker sansecellenes følsomhet for stimuli slik at en gitt stimulus i noen tilfeller kan utløse et større, i andre tilfeller et mindre signal fra sansecellene. På denne måten kan hjernen styre sansecellenes følsomhet ut fra den situasjonen som foreligger. Lysrefleksen i øyet er et velkjent eksempel, og det finnes tallrike andre.

ADAPTASJON

Adaptasjon innebærer at en sansecelle som utsettes for en vedvarende stimulus, vil reagere sterkt innledningsvis, og deretter i avtagende grad med tiden. Graden av adaptasjon varierer mye for ulike sanseceller. Noen er langsomt adapterende. De fortsetter å sende et signal, om enn oftest avtagende med tiden, under vedvarende stimulering. Andre sanseceller kalles raskt adapterende. De aktiveres bare innledningsvis og opphører snart å sende signaler under en langvarig stimulering. Slike raskt adapterende sanseceller gir bare opplysninger om at stimuliene forandrer seg, mens de langsomt adapterende cellene også informerer om vedvarende stimuli som aktiverer sansecellene.

Adaptasjon kan skje i flere ledd av signaloverføringen fra reseptorene. Når lysreseptorer i øyet utsettes for vedvarende lys, vil fotopigmentet blekes. Derved reduseres følsomheten for videre aktivering. Blant mekanoreseptorene er det såkalte Vater-Pacini-legemet i huden spesielt raskt adapterende. Det skyldes bindevevslamellene som omgir den sensoriske nerveterminalen. Disse bindevevslamellene påvirker overføringen av trykkforandringer slik at bare raskt innsettende stimuli forplantes inn til selve den sensoriske nerveterminalen. For andre typer av reseptorer finnes det også andre mekanismer for adaptasjon. Adaptasjon kan også skje i den sentrale behandlingen av signalene fra sansecellene. Vi kan f.eks. høre bakgrunnsstøy når vi kommer inn i et rom med moderat støy. Etter en tid merker vi ikke støyen om vi ikke spesielt retter oppmerksomheten mot den.

Bruk av sansene

Til tross for begrensningene er vi i stand til å orientere oss rimelig bra ut i fra de impulsene hjernen får inn via sansene. De ulike sansene kan også modifiseres. Noen mennesker utvikler en finjustering av enkelte sanser for å bedre kunne utføre ulike oppgaver. En profesjonell vinsmaker har f.eks. utviklet eksepsjonell smaks- og luktesans for å lettere kunne skille mellom de ulike vinene.

For mennesker som har defekter i sanseapparatet, vil hjernen kompensere ved å forsterke andre sanser. En blind person har gjerne bedre hørsel enn en med synet inntakt.

Klikk på en av linkene under, avhengig av hvilken artikkelserie du ønsker å fortsette på.

Kilder:

  • https://sml.snl.no/sansene

Denne artikkelen og resten av artiklene i denne artikkelserien kan lastes ned og leses som en e-bok ved å klikke her !

Klikk her hvis du ikke fant svaret på det du lurte på
Topp20
Siste 20
Nye serier
Du leser nå artikkelserien: Psyko-sosial påvirkning

  Gå til neste / forrige artikkel i artikkelserien:  << Motiv og motivasjonPersepsjon >>
    Andre artikler i serien er: 
  • Psyko-sosial påvirkning
  • Arv og miljø
  • Instinkter og drifter (Homostasen)
  • Hormoner
  • Behov – målobjekt – ønske
  • Motiv og motivasjon
  • Sansesystemet (våre 7 sanser)
  • Persepsjon
  • Hjernen
  • Tanker (tenking)
  • Intelligens (IQ)
  • Kunnskap og kunnskapbegrepet
  • Læring
  • Sosialiseringsprosessen
  • Emosjoner (følelser)
  • Emosjonell integligens (EQ)
  • Kreativitet
  • Vaner
  • Stress
  • Religion og atferd
  • Holdninger
  • Personlighet
  • Du leser nå artikkelserien: Sansene

      Gå til neste / forrige artikkel i artikkelserien:  Syns sans (øyet) >>
        Andre artikler i serien er: 
  • Sansesystemet (våre 7 sanser)
  • Syns sans (øyet)
  • Luktesans (nesa)
  • Høresans (øret)
  • Smakssans (tunga)
  • Følesans (huden)
  • Likevektsans (balansesans) og stillingsans
  • DEL
    Denne artikkelen er skrevet av Kjetil Sander. En entrepenør og forretningsutvikler som har etablert en rekke selskaper de siste 20 årene. Samtidig som har han lang styre- og topp-leder erfaring. Han er utdannet Diplom økonom / markedsfører fra BI/NMH, og jobber til daglig som daglig leder i OnNet. På hobbybasis er han i tillegg ansvarlig redaktør for eStudie.no. Les mer.