Den marginalistiske revolusjon
Rundt 1871 -72 fikk vi et paradigmeskifte innen økonomien. Paradigmeskifte kalles for den marginalistiske revolusjon, og markerer fødselen for moderne mikroøkonomi.
Nyklassisk økonomi er betegnelsen vi bruker for å beskrive de nye og fremtredende økonomiske teoriene og økonomene som kom mellom 1870 – 1900.
I motsetning til «klassikerne» var nyklassikerne opptatt av mikroøkonomiske problemstillinger. De studerte produsentene, konsumet og prisdannelsen i ulike markeder.
Nyklassikerne var de første som innførte matematikken for alvor i den økonomiske tenkningen omkring pris-begrepet. Det ble utviklet nye metoder, hvor de marginale analysene, som er et verktøy for å treffe differensielle avgjørelser i markedet kanskje er den viktigste endringen.
Walras (1830 – 1910) viste i sitt tankeskjema hvordan de enkelte delene av økonomien hang sammen via prisdannelsene på markedene. Et enkelt marked både påvirker og blir påvirket av utviklingen i andre markeder («alt påvirker alt»). Men så lenge prisene kunne justeres (varepriser, rente og arbeidslønn), antok Walras at tilpasningen i økonomien skjedde glatt og friksjonløst. Arbeidsledighet ville ikke eksistere over lengre tid.
For første gang ble matematikken viktig innenfor økonomien, noe som medførte at man tok i bruk nye metoder. Den viktigste av disse metodene er antagelig de marginale analysene, som er et verktøy for å treffe differensielle avgjørelser i markedet. Godkjenningen av de marginale analyser og full realisering av deres viktighet og innvirkning kom allikevel ikke over natten, men utviklet seg sakte i løpet av perioden 1870 -1900.
For å illustrere hva pradigmeskifte, fra klassisk til nyklassisk økonomi, besto i har vi lagd følgende matrise:
