Teorien ble utviklet at Edwin Locke på slutten av 1960 tallet, og forskning som Locke gjennomførte viste at spesifikke og vanskelige mål førte til bedre resultater enn uklare ikke eksisterende mål (Locke et, al. 1981).
Målsettingteorien til Locke og Latham er en kognitiv forventningsteori, der vi fokuserer på målets betydning som motivasjonsfaktor. Utgangspunktet er at mål (f.eks. et salgsmål) forteller medarbeiderne hva de må gjøre, og hvilken innsats som er nødvendig for at de skal nå dette målet.
Forutsetninger
En viktig forutsetning for at målsettingsteorien skal virke er at:
- individet aksepterer målet
- individet anser målet som rimelig
- individet anser målet som gjennomførbart (realistisk)
- individet gir en målforpliktelse, dvs. at de forplikter seg til å jobbe mot målet og ikke endre eller forlate det.
- individet føler en høy grad av mestringsevne i forbindelse med den oppgaven som skal løses.
Et individ med høy mestringsfølelse vil ha en mer positiv oppfatning av seg selv, noe som vil bidra til at vedkommende løser oppgaven på en mer effektiv måte, mens et individ med lav mestringsfølelse vil være mer usikker på seg selv og tvile på egne evner, noe som vil bidra til at vedkommende vil kunne prestere dårligere eller gi opp (Kaufmann & Kaufmann, 1998).
Viktige prinsipper i teorien om målsettingsteori
- Vanskelige mål resulterte i større prestasjoner enn enkle mål
- Spesifikke mål resulterte i større prestasjoner enn generelle mål
- Individet må få tilbakemelding (”feedback”) underveis for å nå vanskelige og spesifikke mål. (Kaufmann og Kaufmann 2009)
Slike mål antas å gi bedre prestasjoner fordi (Anders Dysvik 2010):
- De definerer akseptable prestasjonsnivåer
- De øker utholdenhet og innsats
- De øker fokus på målrelevant kunnskap og strategier for oppgaveløsning
