Den amerikanske ledelsesforskeren Fred Fiedler hevdet tidlig at god ledelse er avhengig av et godt samspill mellom lederens personlige egenskaper og viktige sider ved situasjonen.
Fiedler mente at en leder ikke er i stand til å endre atferd raskt. Han skisserte ledere som predisponerte i form av at en lederstil som er nokså fastliggende personlighetstrekk og som derfor i liten grad kan endres (Arnold, 2005:494).
Det vil si at ledere kan fungere meget godt et sted, uten å ha de egenskapene som er nødvendig for god ledelse i en annen situasjon. En leder som er oppgaverelatert, det vil si i kun prioriterer å nå det fastsatte målet, vil i følge Fiedler ikke kunne utvikle seg til å bli relasjonsorientert. En relasjonsrelatert leder, det vil si en som prioriterer gode relasjoner med og mellom medarbeiderne, vil på samme måte ikke kunne være direkte oppgaverelatert.
Fiedler bygger på innsikten man fikk fra Ohio-studien og Michigan-studiene ved å benytte disse begrepene (Grønhaug, Hellesøy, & Kaufmann, 2001:140). Fidler utviklet begrepet ”den minst foretrukne medarbeider” (Least preferred Co-worker, LPC) med en tilhørende skala.
Skalaen lages ved å gi lederen en karakter på en skala fra 1 til 8 på ulike måleparametre som er vist i modellen under.
